Artikkel #2243 fra de norske utgavene av

Krittmerking av fotballbaner kan føre til så mangt     For 25 år siden hadde en sørafrikaner en sommerjobb med blant annet å merke fotballbaner. Interessen for dette har nå blitt til en sosiologisk studie som igjen kan medføre en offisiell juridisk anerkjennelse av et separat folk.     Som ung student hadde Piet van Horst en deltidsjobb på en kommunalt idrettsanlegg. Jobben bestod blant annet i å merke fotballbaner. Piet, som også studerte matematikk, likte denne praktiske anvendelsen av geometri. Noen av de teknikkene han oppfant for å få rette linjer og riktige mål på banen, er i bruk den dag i dag. Diverse fargerike markører han brukte for å sikte inn linjene, har stått der siden han boltet dem fast ved siden av banene i 1976 og -77.     Men det var én ting han ikke satte pris på: tilskuere, trenere og spillere ved sidelinjene stod som oftest på sidelinjene. Uansett hvor mye han maste, klagde og kjeftet på folk, så stod de alltid på linjene. Det bør legges til at dette var fire grusbaner uten tribuner. At folk stod ved sidelinjene, var derfor naturlig. Men hvorfor måtte de stå akkurat på linjene? Piet måtte ta mange unødvendige turer med krittmaskinen for å friske opp sidelinjer som var blitt borte grunnet tilskuernes trang til å stå å gnikke og gnukke med føttene fem centimeter for langt fremme. Med tanke på at det finnes få hundremeter lange linjaler, må man si at denne streken er rett nok.     De fleste ville ikke brydd seg noe mer med dette. Piet hadde timelønn, og fikk jo tross alt betaling for denne ektrajobben. Men irritasjonen hans gikk raskt over til fascinasjon over dette fenomenet. Han begynte å interessere seg for sosiologi, og hans hovedoppgave ved universitet handlet nettopp om folk ved sidelinjen. Hans matematikkbakgrunn var til god hjelp for å forklare fenomenet. De 323 sidene i hovedoppgaven kan oppsummeres på følgende måte: alle tilskuerne vil i utgangspunktet stille seg opp ca. én meter fra sidelinjen når en tilskuer har en tilskuer ved siden av seg, vil begge gå litt lenger frem for å se litt bedre alle tilskuerne går da gradvis fremover og fremover til de alle står på sidelinjen når føttene begynner å komme inn på selve banen, stopper de fleste opp, men ikke alle     Det tragiske ved denne marsjen fremover, er at alle ville fått bedre oversikt om de alle stod tre-fire meter bak sidelinjen. Men siden alle vil se litt bedre enn alle de andre, ender de alle opp med å få dårlige oversikt. De øker sannsynligheten for å bli skadet, og spillet blir ofte dårligere grunnet alle tilskuerne som står delvis inne på banen. Et typisk eksempel på tragedy of the commons.     Men selv etter at denne hovedoppgaven ble levert inn og godkjent, har denne Piet van Horst fortsatt sine studier av folks oppførsel langs sidelinjene. Denne interessen kulminerte nylig med en bok som har vakt både nasjonal og internasjonal oppsikt. Forfatteren har i denne boken beskrevet karakterstudier av folks plassering på og ved sidelinjene. Også på dette feltet er det forskjell blant folk. Først og fremst har Piet van Horst interessert seg for den typen mennesker som plasserer seg lengst inn på banen. Han har samkjørt data om disse menneskene med data om utdannelse, IQ, sjåførvaner, domfellelser og språk. van Horst innrømmer åpent at hans konklusjoner passer utmerket godt med de fordommene han selv fikk for 25 år siden. Folk som står lengst fremme, er nesten uten unntak personer som: har lav IQ; selv om de av og til kan ha høy utdannelse kjefter mer på dommerne og spillerne; både egne og andres er egoistiske; de bruker for eksempel stort sett aldri blinklys er vanskelige å leve sammen med; de har en markert høyere skilsmisseprosent har primitive språkevner; uansett alderstrinn har de en brautende og lite logisk oppbygd talemåte     Mislykkede yrkeskarrierer var også noe som gikk igjen for eldre tilskuere. Forfatteren fant også en svak tendens til at de fremste på banen var mer kriminelle enn andre personer. Denne tendensen var for svak til at van Horst kunne trekke noen konklusjoner. Men typen av kriminalitet var så voldelig og farlig at han synets det ville være uansvarlig å ikke "henvise til mulige resultatet som senere kan brukes for å forebygge den slags adferd."     Denne boka til Piet van Horst har altså vakt en del oppsikt. Som nevnt legger han ikke skjul på at resultatene var i henhold til det han trodde, og at resultatene kan være resultat av hans egne fordommer. Men han har også brukt store deler av boka på å beskrive metodene han brukte. For eksempel studerte han tilskuerne og skilte ut de som stod lengst fremme under kampene. Etter kampen gjenkjente han enkelte når de kjørte sine biler ut fra parkeringsplassene. På den måten kunne han trekke konklusjonen om at de var egoister ved å observere at de unnlot å bruke blinklysene. Så langt er det heller ingen som har kritisert metodene hans, kun resultatene.     Selv om van Horst offentliggjorde alle disse metodene, sørget han likevel for å anonymisere dataene. Det er ingen navn eller bilnumre som er blitt offentliggjort. Likevel har forfatteren fått en god del negative tilbakemeldinger for folk. At dette er folk som føler seg truffet, kan Piet van Horst forstå. Men hvorfor de likevel insisterer på sin rett til å stå hvor de vil stå, er til dels uforståelig. Kanskje det er grunnlag for flere undersøkelser?     Hvor kommer så den offisielle anerkjennelsen av et separat folk inn i bildet? Det må her legges til at det meste av boka, Kritt, ikke bare handler personlighetsanalyser av folk som står for langt inne på banen under fotballkamper. De første kapitlene er en tildels fornøyelig beskrivelse av hvordan man merker fotballbaner. Man vil her også finne beskrevet de teknikker han utarbeidet for 25 år siden. Men det er det siste kapitlet som kanskje er det viktigste av dem alle, kapitlet om Bjora-Bjori stammen.     Under sine studiereiser på forskjellige fotballbaner i det sørlige Afrika, kom van Horst over noen grupper mennesker som alltid stod et par meter bak sidelinjene. Disse gruppene, som da sammen fikk bedre oversikt over spillet enn andre grupper, tilhørte alle den samme stammen. Siden Piet van Horst er en sosiolog, var det naturlig for ham å undersøke dette nærmere. Han fant da at i denne stammen var det en tradisjon med oppdragelse som gikk ut på å belønne fellesskapstanker. For alle medlemmer av denne stammen, både barn og voksne, var det naturlig å stå et par meter tilbake fra sidelinjen. For det var det alle tjente på!     Dette virket nesten som et idealsamfunn. Og, som van Horst selv beskrev det i dette kapitlet:      - Selv fireåringer har større sosiale evner og mer sosiologisk innsikt enn de fleste voksne utenfor stammen, Jeg selv er intet unntak i så måte.     Og det er utvilsomt noe spesielt med Bjora-Bjori stammen. Samkjøring av data fra politiet viser minimalt med kriminalitet og ingen voldsepisoder hvor folk fra denne stammen er involvert. At ingen bilførere fra stammen noensinne har blitt bøtelagt for manglende bruk av blinklys, sier seg vel nesten selv. Men noe idealsamfunn er det ikke. Fattigdommen er stor og folk fra andre stammer ser ofte ned på dem. I forretninger er folk fra Bjora-Bjori ansett som både lettlurte og naive, kanskje ikke helt uten grunn.     I så måte har boka til van Host vært til uvurderlig nytte for Bjora-Bjori stammen. Denne stammen har så langt ikke vært godkjent som et eget folk. En slik godkjennelse ville medført juridiske rettigheter som blant annet rett til egen jord og muligheter for selvstyre. Men siden de ikke har noe eget språk, og det heller ikke så langt har vært mulig å påvise genetiske særegenheter, har det ikke kommet noen slik godkjennelse. Men her kan det passe å sitere en offisiell rapport om slike godkjennelser:     ..., men etter som P. van Horst i sin bok har påvist en unik sosiologisk egenart, anbefales det at Bjora-Bjori stammen godkjennes som et eget folk i henhold paragraf ...     I skrivende stund har ennå ikke godkjennelsen gått i orden. Men det skal visstnok bare være byråkratiske formaliteter som gjenstår. I mellomtiden har lederne i stammen utnevnt van Horst til æresmedlem av stammen. Det passer kanskje å avslutte denne siden med van Horst egen kommentar til dette:     - All verdens Nobelpriser kunne ikke gjort meg stoltere!

Grunnet journalenes spesielle forhold til forskning, advares det mot å bruke innholdet på disse sidene i andre sammenhenger enn som underholdning. Det tillates ikke å sitere eller bruke noe av innholdet uten skriftlig godkjenning fra redaksjonen. En hver omtale av eller henvisning til innholdet i journalen må komme sammen med en beskrivelse av linker til journalen. Det anbefales at en hver leser setter seg grundig inn i journalenes fordomsparagraf!

Epost: aut_2243_btm@jowt.com