Artikkel #2248 fra de norske utgavene av

Katastrofevitser; en alvorlig sak     - Men bortsett fra det, fru Lincon, hvordan likte du teaterstykket?     En fæl vits? Utvilsomt, ja! Poenget med slike katastrofevitser er nettopp at de skal være fæle, sjokkerende og gjerne litt grusomme. Men kanskje slike vitser også kan være nyttige?     Da meldingen kom om at president Lincon var skutt i Ford's Theater, var det mange som ble genuint sjokkerte. Folk ble fortvilte, fikk depresjoner og den psykiske helsetilstanden i USA ble utvilsomt svekket. At den groteske vitsen i begynnelsen dukket opp, skulle man tro ville forverre denne tilstanden. Men, nei, forskning viser at slike vitser har en positiv effekt på folks psykiske helse. Jo vondere og mer sjokkert man blir av en slik vits, dess bedre effekt på helsen. Det er som om vitsen hjelper til med å få øynene opp for det uvirkelige.     Hvem det er som finner på disse vitsene, er som oftest ukjent. Noen ganger er det forståelig. Tyskere som på slutten av 2. verdenskrig kom med vitser om den pågående katastrofen, risikerte livet hvis historiene kom feil folk for øre. At Stalin samlet på politiske vitser er i seg selv en vits. Visstnok hadde han fire fangeleirer fulle av slike. Enn så lenge var turen til Dallas ganske så trivelig.     Noen av vitsene blir ofte også resirkulert. Da president Kennedy ble skutt, tok det ikke lang tid før arven etter Lincon ble ført videre:     - Men bortsett fra det, Jackie, hvordan var turen til Dallas?     Men det er ikke nok av vitsene er groteske for å hjelpe til, de må også være gode. De må være så morsomme at de delvis overskygger tragediene. Ting som er for tragisk, vil sjelden medføre slike gode vitser. Forskerne har for eksempel ennå til gode å finne en eneste virkelig god vits etter terroraksjonene 9/11-2001. Den eneste delvis morsomme vitsen de fant, var en såkalt dobbelt katastrofevits. Det vil si en vits som tar utgangspunkt i to uavhengige tragiske hendelser:     - Hvem er den gladeste mannen i USA nå?     - Gary Condit!     Mindre katastrofer, som uventede dødsfall hos kjendiser, er typiske eksempler på hendelser det er lett å lage vitser av. Det er snakk triste ting som folk kjenner til, men som de færreste egentlig føler seg personlig berørt av. For eksempel var det kun snakk om minutter fra det ble kjent at labour-lederen John Smith var død, til de første vitsene om dette dukket opp i London:     - Hvorfor er John Major så glad?     - Endelig har John Smith blitt blå!     Noen av vitsene vil også ha en begrenset holdbarhet. Et eksempel på det, er følgende vits som gikk over holdbarhetsdatoen den dagen George Harrison døde:     - Hva skal til for å gjenforene Beatles?     - Tre ekstra kuler!     En siste faktor som forskerne trekker frem, er kompleksiteten av vitsene. Jo mer innfløkt og skjult poenget er, dess bedre blir virkningen for de som forstår dem. Selvsagt finnes det dype poenger også i vanlige vitser. Men blant katastrofevister er kompleksitetsfaktoren mye større. Da passer det kanskje å avslutte med et par katastrofevitser som kom etter at John F. Kennedy jr. døde. Den første har kompleksitetsfaktor lik 3,5:     - Har du sett den siste filmen fra Kennedy-klanen?     - Tre begravelser og ett bryllup!     Den andre vitsen har enda høyere kompleksitetsfaktor, denne gang 4,2:     - Hva var president Clintons kommentar til Secret Service da han hørte at JFK jr. var omkommet?     - Nei, det var Jar-Jar som måtte dø!     Ved eventuelle behov vil den norske redaksjonen vil være behjelpelig med forklaringer.

Grunnet journalenes spesielle forhold til forskning, advares det mot å bruke innholdet på disse sidene i andre sammenhenger enn som underholdning. Det tillates ikke å sitere eller bruke noe av innholdet uten skriftlig godkjenning fra redaksjonen. En hver omtale av eller henvisning til innholdet i journalen må komme sammen med en beskrivelse av linker til journalen. Det anbefales at en hver leser setter seg grundig inn i journalenes fordomsparagraf!

Epost: aut_2248_btm@jowt.com