Sterk storm: Beaufort 11, 56 – 63 knop og 30 – 32 meter pr sekund. Ualminnelig høye bølger (små og middelstore skip kan for en tid forsvinne i bølgedalene). Sjøen er fullstendig dekket av lange hvite skumflak som ligger i vindens retning. Overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum. Sjørokket nedsetter synsvidden. (Kilde: Ragnar Kvam jr’s ”I hodet på en seiler”.)
Vi er vel fremme i byen Horta på øyen Faial på Azorene etter drøye 14 døgn på havet. Vi startet fra Bermuda en mandag med ok værutsikter og tre stk. crew på Ariel. Anette kom nemlig sendt fra himmelen for å bli med på vårt Atlanterhavskryss. Etappen mot Azorene er kjent for ustabile vinder og forholdsvis stor risiko for stille perioder på denne tiden av året, men som alltid (…) var den type statistikk ubrukelig. Vi har hatt masse vind hele veien og har derfor også brukt så få dager på overfarten som vi så vidt turte håpe på før vi forlot Amerikasiden. Sterk storm som jeg definerer øverst var vi oppe i på det verste. Det var med andre ord mer enn full storm og nære orkan, men det opplevdes i grunn ikke veldig dramatisk. Det blåste opp på min solnedgangsvakt, og jeg revet ned så vi gikk med en til to kvadratmeter forseil og fin kurs. Vindroret styrte uten problemer og Frode som hadde nattevakten med de værste vindkulene fikk ha på dykkemaske når han skulle speide over sprayhooden med over 100 km/t midt i ansiktet. Det hele roet seg så pass i løpet av Anettes vakt at hun fint kunne ta seg en røyk, og i soloppgang slapp jeg ut forseilet med delfiner på alle kanter.
Mer dramatisk enn opplevelsen med sterk storm i Atlanteren var storm i havnebassenget i St.Georges, Bermuda. Uanmeldt blåste det opp på natten og det ble mye action med båter som dregget. Noen hektet i hverandre og andre gikk full fart mot land og andre båter. Selv lå vi trygt med godt feste etter å ha ligget i en ukes tid og var glade for at svenske Mare som tidligere på dagen hadde ligget så alt for nærme oss allerede hadde flyttet seg unna. Mens det hele sto på satt vi alle oppe i natten med ankeralarm på alle GPSene mens vi hørte på VHF, og til en viss grad så, dramatikken andre fikk oppleve. Jeg må si opplevelsen ga en støkk og at det føles fint å nå være tilbake i Europa der Ariel er forsikret………
Vi rakk å se det meste av Bermuda før vi reiste har jeg inntrykk av. Før Anette kom var vi en runde med moped, og etter at hun kom var vi også på en liten ekskursjon på den lille myteomspunnede øyen i det store havet. Vi bunkret noe vann og fersk mat og fikk (ikke for første gang) erfare at papirposer på supermarked er en elendig ide; - for det første er det umulig å bære mye og for det andre er det ikke kompatibelt med dinghykjøring!
Ankeret lettet vi klokken to lokal tid, og vi beholdt Bermuda-tid ombord på hele overfarten denne gang isteden for å stille klokken i det vi passerer tidssonene. Som resultat ble det lyst klokken halv tre på natten når vi nærmet oss Azorene, og dermed fikk begrepet ”nattevakt” i grunn nytt innhold… Når døgnet nå har drøye halvparten så mange sorte timer som vi hadde på det meste og ikke minst at vi har vært tre til å dele på vaktene har ikke nattevakt vært noen sak! Av vær har vi hatt alt i løpet av de to ukene på sjøene, men fordi vi er så langt nord er nå nettene kalde uansett. Jeg har derfor vært inne store deler av mine nattevakter og lest bok i varmen. Vi fant en halvbra olje til varmeapparatet i siste liten på Bermuda, men er takknemlige. Det kan se ut til at vi har sotet det igjen noe for det gir litt mindre varme, men det skal vi nok få en ordning på igjen. Rått og vått ombord blir det uansett på en tur som dette; - drypper det ikke fra et vindu så kommer sjøen inn med et ”splash” (fortrinnsvis i Anettes køye), og da er det greit med varm luft for å tørke. To ganger fikk vi ”supersplash” før vi fikk stengt luken til cockpit og det må være flere hundre liter sjøvann det er snakk om. Det meste havner selvsagt i cockpit og dreneres raskt vekk, men det ble noen liter i byssa og Anettes køye og! Hennes køye i le hadde frem til da vært den desidert beste mhp komfort i bølgene, men det endret seg brått… ”Splashet” tok også nesten livet av de spennende bøkene vi var kommet halvveis i, men vi brukte ulike ”tørketaktikker” så de ble lesbare igjen.
Alle hvalene vi hadde forventet å treffe på vår vei uteble, og mye av grunnen var nok bølgene. Vi hadde store bølger hele veien, og det sammen med vind bakfra var årsak til at vi ikke gikk rett på mål hele tiden. Vi ble imidlertid aldri gående å slå på bølgene og sjøsyken var i sjakk hos alle mann hele veien. Jeg brukte mer dop enn jeg pleier, men var aldri ordentlig dårlig. Disse andre to klarte seg med litt frisk luft i ansiktet etter å ha utført en mer avansert oppgave under dekk. (Et eksempel på avansert oppgave kan for eksempel være å gå frem i piggen og hente rent tøy e.l. hvis noen lurer…:-) Så vidt jeg husker var ikke verken formen eller bølgene verre enn at vi laget varm mat hver dag. Lørdags biff i fem-meters sjø og ti-meters båt er mulig.
Isteden for hvaler fikk vi se mye annet. I forhold til andre strekk vi har seilt var det mye å følge med på; - alt fra skip til dyr til søppel. Både fugler og Portugisiske-krigsskip hadde vi følge med hele veien. I tillegg så vi en skilpadde og noen andre maneter samt delfiner så klart. De fire første døgnene hadde vi snitt fart på 6,3 knop (som er raserfort: ca 12 km/t) og så ingen delfiner, men etter det var de stadig med oss. To ulike typer, begge ganske små. På en av godværsdagene badet vi etter båten (i 19 °C) og da fikk jeg som ”siste-bader” delfinselskap. Senere fikk også de andre bade med delfiner. Den største delfinopplevelsen var likevel da de kom hoppene i kjempebølger i storm. Med de høye og litt krappe bølgene spratt de ut som fyrverkeri. Vi var nesten redde for å få en på dekk!
Av skip er vi enige om at vi hadde litt i underkant av to i døgnet i snitt. Oftest så vi de på natten og langt unna, men vi fikk også oppleve de nære. Amerikanske ”War-ship 47” kjørte opp til oss midt i ingenmannsland på Anettes sorte vakt. De lurte på om vi forsøkte å få kontakt med dem vha lysblink og raketter og spurte oss ut så vi måtte svare for oss på samme måte som vi stadig må hos customs og immigration. Fordi det eneste som kan ha blinket hos oss var Anettes lighter har vi landet på at det med lyssignaler bare må ha vært en unnskyldning for å snoke. Et av spørsmålene var: ”Do you have any children, animals or women onboard?” Vi var imponert (…) over rekkefølgen når han spurte og tror samtidig at kvinnene om bord var grunnen til at vi slapp å ta kystvakten ombord……. Foruten krigsskipet hadde vi et cargoship litt vel nærme, også det på Anettes nattevakt. Hun vekket oss når hun syntes det kom nærme nok, og jeg måtte calle fem ganger før han svarte. Når jeg spurte om han så oss spurte han hvor vi var, så han gjorde nok ikke det… Noen krasj hadde det ikke blitt, men når man er så nær er det skummelt at vi ikke er sett. Når vi så var kommet i snakk midt på natten, og styrmannen fikk gnidd søvnen ut av øynene, var han rett så behjelpelig med både det ene og det andre. For det første fikk vi en oppdatert værmelding, men i tillegg var han behjelpelig med å lese av eget barometer så vi fikk avstemt vårt nykalibrerte (Frode-prosjekt) samt at han undersøkte for oss hva lokal tid Azorene var.
Da vi forlot Bermuda var planen å gå til Flores som er den vestligste av Azorene. Flores skal være en naturperle, men det faktum at den er ”marina-løs” gjorde at vi gikk rett til Horta. Her har vi nå ligget i en uke snart. Det har nok en gang blitt mye ”hei- og hade-fester” med gode seilvenner og den legendariske seilerpuben Perter’s som ramme. Flere av de vi kjenner har hatt dramatiske episoder på vei hit. Verst er det med soloseileren som mistet riggen og ble plukket opp av et skip på vei til Amsterdam etter at han var fullstendig nedkjølt. Båten flyter mest sannsynlig rundt der ute fremdeles, ….uten forsikring. Han selv skal fysisk sett ha det bra og er muligens hjemme i Danmark. Foruten dette har vi hørt om en skummel ”mann-over-bord-opplevelse” på en av de norske båtene som dro før vi kom…. Også det gikk bra heldigvis.
Om noen dager vender vi nesen nordover. Azorene er vakkert for hva vi kan se, og vi reiser gjerne tilbake, men det minner mye om hva vi har sett i det siste så vi prioriterer Irland og Skottland og å komme oss hjem. Det kan nok gjerne være at vi får en vindfull etappe og det bra seilteamet som sloss med vind og vær på sist havkryss vil igjen bli tosomt etter at Anette nå er på vei hjem via luftenL
Silje