Vi er nå på god vei hjemover selv om vi befinner oss mange tusen nautiske mil fra Norge og hjembyen Oslo. Vi ligger for tiden på Barbuda som er rett nord for Antigua, her ligger vi og venter på et lavtrykk som skal passere. Ankeret har vi forsikret oss om at sitter godt nedgravet i sanden slik at Ariel skulle ligge trygt om det skulle komme noen skikkelige vindkast.
Vi kan vel si at turen hjemover startet sjette april når vi heiste anker i Store Bay utenfor Tobago og satte kursen mot Bequia som er en seilas på 112 Nm. Tobago hadde gitt oss masse gode minner og vi har fått masse flotte dykk her sammen med Göran fra Manta Dive. Litt sørgmodige forlot vi denne øyen og kjente at turen nordover pekte hjemover og til kaldere strøk. Seilasen til Bequia gikk over all forventning og vi hadde flere napp på fiskesnøret og en liten Barakuda klarte vi å få om bord men denne ble sluppet ut igjen. Vi ankom Bequia lenge før planlagt etter at Silje hadde seilet enkelte vakter med snitt på over syv knop, det var derfor fremdeles mørkt og noen innseiling til Beqiua i mørket ville vi ikke foreta og vi besluttet å seile videre så langt dagen kunne bringe oss. Vi burde selvsagt ha stoppet på Bequia etter en slik fantastisk seilas som vi hadde hatt fra Tobago men vi fortsatte nordover og ved neste øy, St Vincent døde vinden ut og seilasen forvandlet seg til en slitsom motortur. Vi rakk helt opp til Rodney Bay, St Lucia før kvelden kom og vi fikk lagt Ariel til brygge i marinaen før det mørknet.
Dagene på St Lucia ble brukt flittige til å skylle tauverk i ferskvann, hamstring av mat og til overhaling av dynamoen. Dynamoen ble åpnet fordi vi synes batteriene lader dårlig og at ladingen er ustabil, mistanke om at vi lader dårligere nå enn tidligere var også det som gjorde at dynamoen måtte til pers. Tidligere hadde vi også forsøkt å kjøpe nye kullbørster til dynamoen men etter tre avtaler med samme person som aldri dukket opp ble vi meget irriterte og åpnet dynamoen uten de nye delene. Dynamoen var i sin skjønneste orden og ble bare smurt opp og satt sammen igjen. Mistanken ligger nå på dårlige batterier kjøpt på Biltema Alnabru. I Rodney Bay lå vi ved siden av den norske båten My Lady Of Down, denne båten er uheldigvis forlatt av sitt mannskap og venter på å bli fraktet hjemmover i en container. Båten er en gammel skøyte og skulle egentlig deltatt i regattaen på Antigua under Antigua Classic week, så ganske trist er det å tenke på at en slik flott båt skal klemmes inn i en container. Vi forlot Rodney Bay etter fire døgn og satte kursen videre nordover mot franske Guadeloupe. Vi regnet med at vi lå etter mange av de andre skandinaviske seilbåtene og håpet på at et par lange etapper ville ta de igjen.
Vi ankom Guadeloupe på formiddagen og hadde rett utenfor Point A Pitre som er hovedstaden slitt med en Wahoo på rundt fem kilo. Fisken kom seg selvsagt av kroken før vi fikk den om bord og litt skuffet var vi når vi la til kai i Guadeloupe. Guadeloupe er fransk og her ble selvsagt kommunikasjonen et problem igjen. Allerede første dagen møtte vi norske seilere og det viste seg raskt at vi hadde tatt igjen nesten alle sammen på de to siste etappene våre fra Tobago. Wai-King ankom også Guadeloupe etter noen dagen og vi avtalte ny fiskekonkurranse om den lengste fisken før ankomst Norge. Vinneren skal motta en god flaske Cognac som settes på middagsbordet under middagen som Egil allerede skylder etter tap av forrige fiskekonkurranse. Vi fikk også snakket en del med en som heter Petter Nordengen, han kaller seg selv en skiboms på havet og elsker å seile fra havn til havn. Det utrolige med denne personen er at i år 2000 ramlet han over bord midt i Atlanteren og ble liggendes alene i vannet i atten timer før en annen båt plukket han opp igjen. Noe moro er det å høre slike historier men innerst inne er det slike opplevelser man selv frykter når en er ute på åpent hav. Vi forlot Point A Pitre på Guadeloupe trettende april og hadde bestemt oss for å ta en kanal som deler Guadeloupe i to. Bakdelen med denne kanalen er at den har to broer som seilbåter ikke kommer under og de åpnes kun klokken 05:00 hver morgen. Det betydde for oss at vi la oss ut på en bøye dagen før som ligger rett ved åpningen til kanalen slik at man er klar til dagen etter klokken 04:45 før broene åpnes. Altså fjortende april var vi oppe klokken 04:30 for å rekke kanalen og på turen skulle vi få følge av den norske båten Ida som er en seilskøyte fra rundt 1930 tallet. Uten dybdemåler og kart fulgte Ida rett bak Ariel for å sikre seg å ikke grunnstøte. Turen var fantastisk og vi fikk tatt noen bilder av båtene til hverandre som vi senere byttet. I utløpet av kanalen hadde vi blitt enige om a kappseile til Antigua som var en distanse på 40 Nm og alle kluter ble satt til når siste bøye for kanalen var passert. Lenge klarte vi å holde følge med Ida men den gunstige vindstyrken og retningen for den gamle skøyta ga dem en fart på over syv knop. Til slutt revet vi storseilet på Ariel og så at Ida skled sakte fra oss, slaget var tapt. Før vi nådde Antigua fikk vi en Wahoo på seks kilo som fort ble vedtatt at skulle overrekkes Ida som premie for seilasens beste plassering.
Fremme på Antigua ankret vi opp i English Harbour som er godt skjermet for vær og vind, noe av problemet her er det stillestående vannet som ikke er så fristende å bade i. Trangt i bukten var det også, mange båter som kommer hit for å få med seg Classic week og Racing week slik som vi. Vi fikk ankring innerst i bukten sammen med flere andre norske og svenske båter, Wai-King var den eneste båten som lå i en annen havn men til slutt flyttet også de til det nordiske fellesskapet. Regattaen for de gamle båtene gikk over tre dager og det var lagt opp forskjellige løyper hver dag. Jeg og Silje deltok som mannskap på Ida på dag to, det var den dagen etappen var lengst. Seilingen tok rundt fire timer og mot slutten ble det avgjort at Ida skulle ta en frivillig kortere etappe som var tillatt for tregere båter. Til tross for valget av den korteste ruten var vi nesten sist i mål. Ved innseilingen til havnen var det parade og vi ble ropt opp for publikum med navn og nasjonalitet der vi kom for fulle seil, stor jubel og tuting fra andre norske båter gjorde ankomsten minneverdig. På dagene vandret vi rundt på bryggene og beskuet de flotte trebåtene som deltok i regattaen. Racing week starter etter Classic week og havnen begynte derfor å fylle seg med superyachts som strakte seg over flere hundre fot. Det er vanskelig å beskrive hvor store og hvor flotte noen av disse båtene var men den aller største båten lignet mer på en ferge og mistet derfor sjarmen sin som en seilbåt. Dagene på Antigua ble preget av mye øldrikking med andre seilere og ikke minst god mat om bord i Wai-King. På Wai-King ble det servert flott ovnsbakt Doradofilè som var fisket av Martin og Anna fra den svenske båten MARE. Mannskapet om bord i Wai-King er selv ikke noe gode til å fiske så det var meget fornøyd når de kunne nyte den ”svenske” filèen. Fisking har blitt et sårt tema å diskutere om bord i Wai-King og når vi leder fiskekonkurransen med vår Wahoo på 110 cm liker vi å fyre oppunder med masse prat om hvor moro det er å sveive inn en stor fisk. Vi var også på Ida og spiste opp resten av Doradoen senere og hadde besøk av en engelsk treskøyte som hadde vunnet en Champagne for eldste båt fra 1888. Vi hadde også en opplevelse av en stor Sunseeker på rundt 50 fot som kom glidende inn i denne trange havnen. Med to motorer og baugpropell skulle man tro at en slik båt er lett å manøvrere, der viste det seg at vi tok skrekkelig feil. Med en stresset mørkhudet mann på dekk som hele tiden prøvde å forklare hvordan styrmannen skulle manøvrere bar det rett inn i baugen på en seilbåt. Sakte skled de forbi seilbåten og måtte hele tiden holde ifra med armer og ben, like før de var fri for faren ga de litt ekstra gass og kappet ankerlinen til seilbåten. Seilbåten drev nå fritt i havnen og jeg prøvde å skrike til de at de hadde kappet ankerlinen, de hadde mer enn nok med seg selv og lot seilbåten seile sin egen sjø. Gudskjelov var flere seilere raskt i sine joller og reddet seilbåten for store skade. Et senere forsøk på å snakke med eieren av motorbåten beviste at de ga fullstendig faen i hva som hadde skjedd og bare ga gass ut av bukten etter at de nesten hadde kjørt inn i Ariel også. Vi forlot English Harbour og reiste 10 Nm til østkysten av Antigua til en liten øy som heter Green Island.
På Green Island reiste vi sammen med MARE og ankret opp bak revene vel beskyttet for svell og andre bølger. Turen var unnagjort på under tre timer i motsjø og mot bølgene for motor. På veien så vi en skilpadde og hadde et napp på stanga men det ble dessverre ingen fisk. Vel ankret bak revet gjorde vi klart snorkelutstyr og la ut på dinghysafari til revene utenfor, mest døde koraller var det som møtte oss men en del flotte fisk fikk vi oppleve. På tilbaketuren hoppet jeg og Martin uti rundt båtene våres og plukket noen counch, dette er av de skjellene som man kan legge til øret og høre havets sus. Skjellet ble grundig tilberedt og servert som forrett til dagens middag. MARE var nemlig invitert til middag på Ariel og Taco stod på dagens meny. Slik mat er en sjeldenhet her nede og hver bit ble nytt med stor glede. Dagen etter forlot vi Green Island og satte kursen rett nordover til Barbuda som ligger under samme styre som Antigua.
På veien til Barbuda hadde vi en fiske og seilkonkurranse med MARE, vinden viste seg å være svært så beskjeden så motoren måtte startes en gang imellom for å ikke ødelegge seilene. Selv om seilkonkurransen ble avlyst ble fiskingen desto viktigere å vinne og selvsagt klarte vi å hale opp en Dorado på rundt ti kilo. Fisken kom om bord og i et lite uoppmerksomt øyeblikk klarte den å sprette tilbake i sjøen. Ingen sure miner for dette da det var like greit å slippe den uti igjen. Fremme på Barbuda ankret vi opp på noe som heter Spanish Point, dette er et området som er meget godt beskyttet av rev og ved innseiling må en stå foran i baugen og kommandere styrmannen slik at man ikke treffer de grunne revene. På Spanish Point møtte vi to andre svenske båter og det ble grilling på stranden ved solnedgang samme dag som vi ankret. Dagen etter snorklet vi rundt på revene og på kvelden var vi i gang med ulovelig UV-jakt. Først fant vi to store hummere men manglet selvsagt harpun eller annen fangstredskap, etterpå hentet vi nødvendig fangstredskap men fant ikke annet enn små hummer som vi valgte å spare livet til. Vi endte opp med en ganske stor fin krabbe som ble kokt om bord i Ariel og med en øl til smakte det helt fortreffelig. Vi og mannskapet om bord i MARE var enige om at dette kanskje var den beste krabben vi noen gang hadde spist. Dagen etter forlot vi Spanish Point og reiste 12 Nm til vestkysten av Barbuda, her ble vi møtt av en fantastisk øde strand som heter 11 mile beach. Stranden ligger på utsiden av en lagune og er derfor en god beskyttelse for byen som ligger innenfor lagunen, dette gjør også at stranden er lite benyttet og perfekt for seilere som oss. Samme dag som vi ankret opp reiste vi på dinghysafari over lagunen og inn til byen. MARE hadde reist noen timer før oss og stod på bryggen for å ta oss imot. De hadde møtt noen amerikanere som hadde bil og var mer enn villig til å gi oss en omvisning av byen. Omvisningen tok femten minutter og var mest preget av at barn ville sitte på sammen med oss på lasteplanet og spørre oss om vi måtte smøre oss med solkrem for å ikke bli røde i huden. Senere på kvelden gikk vi i matbutikken kjøpte oss noen øl og gikk til en ”matstasjon” som grillet mat til oss og hvor vi kunne nyte medbrakt. Slutten på kvelden gikk med på å bruke opp våre EC som er den lokale valutaen i hele østlige del av karibien. Anna klarte også å klemme fingeren til en lokal gutt i døra og måtte påspandere en øl for å lindre smertene, hele puben småflirte over denne gutten som satt å kjølte av fingeren i den kalde ølen. Turen tilbake over lagunen ble gjort i måneskinn og uten problemer.
Vi sitter nå fremdeles i båten på 11 mile beach og det har svellet ganske godt i natt, MARE bestemte seg derfor for å reise tidlig i dag og vi regner med at de har hatt en forferdelig tur mot St Barth ettersom et lavtrykk har nettopp passert og gjort dagen ganske våt og med masse vind fra alle kanter. Vi satser på å reise til St Barth i morgen og håper på en roligere seilas enn det vi tror at MARE har hatt. Vi kjenner nå at vi har startet turen hjemover men ser også at vi har masse igjen før vi legger til kai i Oslo. Anette har også bekreftet at hun vil delta som mannskap på etappen mellom Bermuda og Azorene, vi gleder oss til å møte gamle kjente og hun skal være hjertelig velkommen om bord slik at frivaktene kan bli litt lengre enn tre timer.
Frode