Barbados var perfekt etter noen uker på sjøen og Kap Verde. Her var alt tilgjengelig og tilrettelagt. Butikker som hadde vanlige ting! Nesten storby vil jeg kalle Bridgetown som er hovedstaden og der vi lå. Selv om øyen i stor grad lever av turisme vandret vi stort sett kun rundt med de innfødte. Hotellkompleksene etc ligger utenfor. For eksempel taxisjåførene fortalte oss mye om livet på øya. En av de ga oss en real sightseeing fordi ha måtte bare kjøre hjem kjæresten sin før han kunne kjøre oss til vaskeriet. Ja, ja så fikk vi se hans lille dukkestue der han satt om kveldene og så på film og røkte hasj.
Pengene på Barbados var et kapittel for seg selv. Egne Barbados dollar skal de ha, men det gikk minst like mye i US dollar. I tillegg var de fleste varene priset med og uten tax. Det holt for meg å si at jeg bodde i en båt som heter Ariel, så fikk jeg stort sett slippe tax. Siden en US dollar er to Barbados dollar er det et poeng å vite og presisere hvilken det er snakk om. De forsøkte seg stadig. Taxi for eksempel; man avtaler pris og den er i Barbados dollar hvis du husker å forsikre deg om det før du setter deg inn. Hvis ikke ble det plutselig dobbelt så dyrt.. Vi leste om det i guidebøkene før vi kom, men gikk i fellen likevel.
Vi forlot Barbados rett før mørkets frembrudd på bitte lille julaften, dvs i seks-syv tiden. Vi hadde fin seilvind og la oss i Admiralty Bay før lunch lille julaften. Her på Bequia lå allerede masse båter og i løpet av dagen ble vi ca 25 norske båter samt en rekke andre skandinaviske. Innsjekkingen gikk fint, men tok selvsagt tid. Alt tar tid og det er slik de liker å ha det her nede. Vi kan godt oppleve å sette oss for å ta en cola hvor servitøren helt uten å informere behøver 20 minutter for å skaffe den. Hun må ut å handle, og travelt har hun det ikke. Uansett! Når colaen endelig kommer er den imidlertid meget bra. Alltid iskald og med masse is. Tilbys de lokale her drikke som ikke er ordentlig kald takker de nei. Jeg føler i grunn at vi er kommet nær de lokale folkene (ca 6000) på denne øya. De er rasta, høflige, ikke overblide, veldig interesserte i hva vi driver med og tenker samt at de er hjelpsomme med hva det skal være (uten at det er snakk om tjenester for å tjene penger). Allerede første kvelden traff vi en del. Sammen med Blåtur testet vi nattelivet som her er streetpartys. Ølen kjøper man i en brakke, musikken som er høy og rasta spilles ute og de lokale samt sikkert en del ulokale røyker marihuana, hasj og sikkert mye annet. Det lukter skikkelig. Alle er rolige og alle er venner…. Skikkelig ”Ya man!” og ”take it easy”.
På julaften var det treff hos Mariann på formiddagen. Hun er en original på noen-og-seksti som bor her nede store deler av året. Da lever hun av smykker hun knyter fra Manilla-tau og selger fra pick-upen sin: ”Why Knot”. Hjemme i Norge er hun i sommermånedene og sitter båtvakt. Opplegget hennes julaften er blitt en årlig tradisjon der hun tar hjem til seg store deler av skandinaviske langturseilere. Rekorden var visst noe over 200 personer. I år var vi 170. Fra sitt lille kjøkken serverte hun gløgg samt at hun gikk flere runder med sine hjemmelagede karameller og pepperkaker med muggost (…smakte ok, best hver for seg kanskje?, usikker på hvor den ideen kommer fra. Spiser vi det i Norge?) Videre var det utlodning der pengene gikk til skolen Mariann har startet for handikappede her nede. Mulig noe gikk til hundeprosjektet hennes og. Hun tar seg av dyrene, og spesielt hundene, her nede også nemlig. Ivrig på å sterilisere. Ikke selv vel og merke, men hun får halv pris hos dyrlegen fordi hun er der så ofte sier hunJ
Julekvelden ble feiret på stranden. Beachparty med ferdig opplegg der noen lokale fikset barbeque på deres eget vis. Bort sett fra alle stikkene jeg fikk i sanden; en fin julaften.
Romhjulen ble brukt til å fikse båt greier samt mye bra aktiviteter på land og i vann. Om bord er nå ”to-do-listen” blitt minimal etter litt innsats. Vi har sydd seil, tettet motor (forhåpentligvis), bestilt nye blader til vindgeneratoren etter Tronds lille uhell siste natten før Barbados, reparert lettvindsgenoan hos seilmaker, limt rorkulten, tettet noen mindre lekkasjer, skrapt skroget litt… og sikkert enda flere ting. Slett ikke verst! I tillegg til alt dette har vi fått tid til både dykking, windsurfing, beachvolleyball og en fin dagstur til Hope, en strand på østsiden av øyen. Hope er idyllisk og øde, og i følge de som har vært her før var enda mer idyllisk før hurricanen Ivan gjorde sin opprydning for litt siden. Vi hadde en flott gåtur opp og ned til stranden samt herlig kokos mellom badene. Masse kokosnøtter og masse bølger. Kine gikk på en smell i bølgene samt at de stakk av med Frodes klokke. Vi satt med kamera og så på før og etter bilder; dvs med og uten klokke, og kunne fint estimere når den var falt av. Men, hva skal vi med den infoen?? Klokken er vekk og Frode er lei seg.. Enda verre var det imidlertid med en annen her. Hun mistet brillene sine. Frode var kokossjef. Han jobbet flittig i flere timer. Han fylte en halv liter som vi tok med hjem som marinade til hummeren. Masse hummer her. Billig og over alt. På pizza sier de er bra…, jeg har ikke testet den varianten.
Nyttårsaften samlet vi oss igjen på stranden for å grille. Litt færre folk og en del andre enn julaften. Var meningen vi skulle til Mustique og feire med de rike og berømte, men det utgikk bla. fordi vi venter på ny blader til vindgeneratoren. Nyttårsfeiringen for vår del fikk en brå slutt. For å rekke klokken tolv i land inne i byen tok vi dinghyen ut fra stranden i halv tolvtiden. Fremme ved Ariel sparket jeg Frode i øyet i det jeg skulle fortøye dingyen og klatre om bord. Resultatet var at Frode satt igjen med noe sånt som en hel sandkasse i øyet…, og det gikk ikke bra. Trond satte prikken over i-en for feiringen da han tømte hele kjøleboksen i sjøen. Champagnene ligger på fire meter fremdeles….
Året 2005 startet med at Trond og Kine flyttet ut og at jeg fant hospital til Frode. Jeg fulgte blodspor de siste 50 meterne. Historien det rundt er uvisst. Status nå er at vi reiser til hva de kaller mainland, som vil si St. Vincent, til en øyespesialist i morgen mandag. All sanden er ute av øyet, med jeg så selv tydelig skaden / riftet midt foran puppillen. Frode er hjelpesløs og dopet ned og sover det meste av døgnet. Øyet ser ut til å være stabilt og kanskje noe mindre betent.
Silje.