Vi er tilbake på Bequia som er den lille øyen der vi feiret jul og nyttår. Vi har vært en ukes tid på de nordligste av Windward Islands (som er en samlebetegnelse for alle øyene mellom Martinique i nord og Grenada i sør) og hatt besøk hjemmefra. Vi er på vei til Tobago, og det er kjente farevann vi seiler nå. Vi har vært på så å si alle øyene nedover og velger en stopp på Bequia fordi det er et sted vi trives. Vi er vel i grunn like kjent her som i Oslofjorden…… Bruker så å si ikke kart selv om det er masse rev etc å passe seg for. Kan ellers kort oppsummere at: - ja, jeg spiser kjøtt igjen etter 3,5 års pause, - ja, bunnstoffet er bra og vi sklir i raserfart (….) og til sist; uheldigvis - ja, vi har fått kakerlakker om bord (fem til nå).
Om hva som har skjedd siden sist har jeg overlatt til mamma, pappa og lillesøster å forfatte, og de sier følgende etter en uke ombord;
Martinique og St. Lucia.
Tre vinterbleike nordboere med begrenset seile-erfaring
(!) landet i Fort-de-France, Martinique, torsdag 17. februar like før mørket
senket seg over øya. Vi ventet på avtalt melding på telefonen om at Silje og
Frode var kommet til Martinique før oss. De hadde seilt i to døgn fra karneval
i Trinidad med en febersyk Frode, og hadde heldigvis fått plass i marinaen i
Marin få timer før vi landet. Etter en halvtimes taxi-tur traff vi Silje og
Frode på avtalt sted. Det var gått 8 mndr. siden vi vinket farvel i Leangbukta.
Bortsett fra hudfargen, var de lett gjenkjennelige!
Etter en liten velkomst-drink, fikk vi installert oss i
Ariel, fordelt sengeplasser og plassert bagasje. Vi var registrert hos
havnemyndighetene som mannskap på Ariel.
På Martinique ble vi i 2 netter. Dagen etter at vi kom,
var vi på en nydelig badestrand – slik som du drømmer om at en badestrand i
Karibien skal være - sammen med mannskapet på Wai-King. Noen kjørte dinghy dit,
andre padlet. Maria fikk bra dreis på padlingen. Luft- og vanntemperatur var
omtrent lik, ca 28 °. Bare
det er jo verdt reisen!
Selve seile-livet fikk vi prøve dagen etter, da vi satte
kursen sørover mot St. Lucia. Turen gikk fint, med Postafen innabords og masse
solfaktor utapå. Det gikk bedre enn ventet mht sjø-syke. Så flyvefisk!
Vi la til kai i marinaen i Rodney Bay på St. Lucia seint
på ettermiddagen.. Mens Martinique er en fransk (og fransk-talende) øy, er
St.Lucia en tidligere britisk koloni hvor innbyggerne kan snakke engelsk. Seg imellom
snakker de et språk som er en blanding av engelsk, fransk og afrikanske
dialekter.
På St. Lucia var det godt å væreJ
Vi rusla gjennom et boligområde og til en strand hvor det
foregikk volleyball-turneringer. Her var det masse folkeliv, musikk, grilling
og for vår del, selvsagt bading.
Vi tok buss inn til hovedstaden, Castries, hvor vi (les:
Maria) fikk utløp for shoppingtrangen. Vi fant billige butikker med klær og
sko. Et stort marked ble også besøkt. De har så mye farger!! Her kler ingen seg
i grått!
Om kvelden prøvde vi de ulike restaurantene, og testet
div. mat og drikke. I løpet av kvelden endte vi som regel opp på
billiard-puben, hvor begynnerflaksen (????) til Maria slo ut den ene etter den
andre.
En dag hadde vi leiebil og la ut på en ekspedisjon langs
øyas vest-kyst. Turen ble vel så krevende som seilinga. Her var det mye oppover
og nedover, svinger og smale veier. Men underveis fikk vi utsikt til et
variert, flott landskap. Vi passerte kjempesvære bananplantasjer og kjørte
gjennom små landsbyer. Siden det var ”Independence Day”, var masse mennesker
samlet overalt på strender, idrettsbaner, skoler osv, hvor de grillet og hadde
party for å feire.
Et av målene med bilturen var å besøke verdens
eneste”drive-in- vulkan ” , Sulphur Springs. Det ryker og bobler i
vulkankrateret, og det lukter råtne egg, men det skal være helsebringende å dra
pusten dypt i denne lufta. (Derfor gjorde vi selvsagt det).
Mål nr. to var å bade i foryngelseskildene ved Petit
Piton, -enkelte av oss badet for sikkerhets skyld i tre stykker. Det hersket
litt uklarhet omkring antall år foryngelse pr. kilde, men en av dem skulle i
allefall forynge deg med 10 år. (dvs. at Maria er ganske langt under null år
nå). I en annen kilde skulle du smøre deg inn med leire for så å bade i en
kilde som var ca 40 – 45 °. Dette kurerer revmatisme, astma og eksem + +;- alt i følge reisebøkene. Den selvoppnevnte guiden Marlon fulgte oss
til den tredje kilden og fortalte om alle vekstene (alt fra brødfrukt til
ingefær) som vokste i en tett regnskog i området. Han demonstrerte hvordan en
kokosnøtt skal åpnes og serverte oss innholdet. Skallet på nøtta har delvis
blitt til ute-lampe på Ariel, delvis blitt med i bagasjen hjem til Norge.
Ved hver fullmåne arrangerer Marlon turer opp på
fjelltoppen Petit Piton, med overnatting, mat og drikke. Petit Piton og Gros
Piton er to karakteristiske fjelltopper på over 1000m som på en måte er
symbolet for St.Lucia.
Siste kvelden i Rodney Bay la vi oss ut på svai (vi
begynner å bli familiære med seil-språket).Vi grillet kylling og tunfisk om
bord på Ariel og spilte amerikaner mens månen hang full rett over hodet på oss.
Marlon var nok på toppen av Petit Piton.
Etter morgenbadet fra båten dagen etter, heiste vi seil
og satte kursen mot Martinique igjen. Vi hadde kjempefin seilvind, ingen ble
sjøsyke, vi fikk se mange hvaler – en av dem svømte rett under Ariel. Vi
slappet litt mer av med solfaktor og fikk mer farge på kroppen.
Framme på Martinique fikk vi ikke plass i marinaen og lå
en natt til på svai. Vi tok dingyen inn til land og spiste middag mens
sandfluene spiste oss.
Dagen etter var det fredag og avskjed. Vi fikk oss en
dusj i marinaen og tok på langbukse til flyturen. Taxi tilbake til Fort-de
France og lang flyreise hjem.
Takk til Silje, Frode og Ariel! Etter 8 måneder var det
veldig hyggelig å treffe dere igjen og konstatere at dere har det bra.
Vi har hatt en uke full av opplevelser, inntrykk, sol og
varme!
Vi har levd det gode liv under palmene på St. LuciaJ
Vi lever lenge på det!
Maria, Øystein og Jorunn