Vi er nå ankommet Bermuda og vi kjenner nå at vi har beveget oss mange nautiske nordover. Vanntemperaturen har sunket til 23 grader, det er nå så kaldt om natten at jeg må ligge med dyne over meg og det er en sur vind innimellom som gir nupper på armene. Tanken på å sette snuta sørover igjen har fristet men fornuften trekker Ariel nå sakte men sikkert mot 60 grader nord over på østlig halvkule.
Vi forlot Barbuda 24 april og seilte hele veien til St Barth uten regn eller andre værmessige vanskeligheter. Ved ankomst Gustavia på St Barth var det mørknet og vi fikk oss en krangel med en franskmann ved oppankring. Han mente selvsagt at vi lå for nærme og at plassen var reservert for moringer som var utlagt. Vi flyttet oss og ble liggendes å rulle med pluss-minus 30 grader fra side til side. Det dårlige været dagen før hadde laget gedigne dønninger og vi slet derfor med å holde oss i køya natten igjennom. Sjøen roet seg og vi møtte flere kjente seilere på denne øyen som også hadde slitt med å sove de siste døgnene pga all rullingen.
St Barth er en fransk øy i dag men har en gang tilhørt Sverige, selvsagt hadde ikke svenskene råd til å eie en slik flott øy og måtte gi den tilbake til Frankrike. Mange gatenavn har fremdeles svenske navn og franskmennene som bor der gir derfor aldri veibeskrivelse etter gatenavn. ”Det er den butikken ovenfor restauranten som ligger ved siden av banken”, slike beskrivelser gir de og for ukjente folk blir dette ganske vanskelig å forholde seg til. På St Barth leide vi en firehjuling og reiste øya rundt to ganger på en dag. Øya er ganske lik rundt hele og kjøringen av firehjulingen var det som til slutt var høydepunktet. Vi hadde også en stopp på en topp hvor flyene hadde sin innflygning til rullebanen, flyene passerte bare noen få meter over hodet på deg. St Bart er en dyr øy og etter et lite opphold i en øde bukt med Ariel satte vi kursen for St Martin som bare ligger 23 Nm mot nordvest.
Blikkstille vann og uten vind ankom vi St Martin for motor og ble liggende utenfor lagunen å vente på bruåpning. Etter avtale med Fossekallen bestemte vi oss for å ligge for anker utenfor lagunen til neste dag. Vi ankom derfor lagunen i dingehy og på yachtklubben innenfor var det full mottakelse fra andre norske seilere. Mannskapet om bord på Wai-King var de ivrigste og de var nå langt oppe i skyene etter å ha fanget en white marlin som målte 220 cm. Det viste seg at Wai-King hadde hatt fem dager på yachtklubben ved bruåpning for å ta oss imot. Utover kvelden ble fiskerhistorien til Wai-King fortalt mer en ti ganger og selv om jeg elsker en god fiskehistorie må jeg innrømme at dette ble litt i meste laget for meg. Jeg håper nå at vi klarer å fange en større fisk slik at jeg får tatt igjen med de kjepphøye oppblåste fiskekongene på stålkonteineren Wai-King.
St Martin er taxfree-område og enkelte varer blir derfor meget billig og øyen blir derfor en naturlig bunkringsøy for fattige langtursseilere. Selv endte vi med å kjøpe en dykkerklokke til meg og et nytt digitalt kamera, selvsagt handlet vi også en masse mat som skal konsumeres på vei over til Azorene. Generelt var St Martin en øy som er tilrettelagt for biler og støv og eksos ble derfor en plagsom faktor hver gang vi beveget oss rundt på øya. Vi besøkte også en bar som ligger i enden på flystripa ved øyas hovedflyplass. Denne baren setter opp flyankomster og avganger slik at bargjestene kan stille seg opp bak gjerdet for flystripa når jumbojetene drar i gang for avgang. Ved gjerdet står det advarsler mot personlige skader, Silje fikk selv en steinsprut i låret som ga et pent blåmerke. Andre mistet solbriller og andre dyre progressive briller mens de hadde mer enn nok med å holde seg fast i gjerdet for å ikke bli blåst av gårde. Denne populære baren serverte også gratis drinker til toppløse damer, noe vi selvsagt ikke fikk bli vitne til.
Vi ble fort lei av St Martin og bestemte oss for å komme oss videre til Bermuda slik at vi hadde god margin til å møte Anette den 19.mai. Vi forlot St Martin lørdag 7.mai og vi beregnet syv til åtte dager seiling til Bermuda som er en seilas på 864 Nm. Avreisedagen dro vi sammen med mange andre skandinaviske båter som skulle til Azorene og vi ble derfor liggende på en nordlig kurs til Bermuda alene. Første døgnet seilte vi på slør og hadde et snitt på over seks knop, vi koset oss og regnet med at en slik fart ville bringe oss til målet på under seks døgn. Wahoo på rundt femten kilo fikk vi også om bord og fisken var helt utkjørt etter å ha blitt slept etter Ariel i en halv time med bra fart. Enogtjue timer fra St Martin døde vinden og farten ble redusert til to knop for spinnaker. Senere regnet det og vinden snudde til nordlig og Ariel måtte trimmes om til å krysse. Ariel trives godt på kryss, men lite vind og dårlig kurs skulle etter hvert presse oss 85 Nm av bæringslinja til Bermuda. De neste døgnene ble brukt til å bade i det nå kalde vannet og selv om kursen ikke var optimal var forholdene om bord suverene for matlaging, lesing og andre ønskelige aktiviteter. Vi storkoste oss i disse dagene og fisket noen doradoer som ble spiste til frokost og kvelds, enten som stekt i panne eller grateng i ovnen med ost på toppen. Vi hadde også besøk av en liten fugl som virket ganske sliten der den satte seg ned på Ariel mange hundre nautiske fra land. Fuglen som lignet på en søt spurv fikk navnet Bermudus og Silje la ut brødsmuler og satte ut et beger med ferskvann. Den forferdelige vindgeneratoren til Ariel skulle selvsagt også hilse på Bermudus og dermed endte Bermudus sitt liv i to tragiske deler midt ute i havet. Ved neste fuglebesøk skrudde vi raskt av vindgeneratoren. Siste døgnet fikk vi perfekt vind og Ariel skøt fart igjen og skled igjennom vannet i seks til syv knop. Vi ankom Bermuda ved soloppgang 17.mai, klokken 08:00 var vi ferdig innsjekket og oppankret i St George, Bermuda. Turen hadde tatt 10 døgn men kan beskrives som en av de flotteste turene så langt.
På Bermuda møtte vi den norske båten Tomba og på selveste 17.mai ble vi sammen invitert til middag og omvisning på den norske cruisebåten Norwegian Crown av kapteinen Emil. Med full omvisning av kapteinen og en tre retters middag med alt tilbehør av drikke ble denne 17.mai til en av de som aldri går i glemmeboken. To dager senere ankom de svenske båtene Mare og Amarillo. Mare hadde planlagt stopp på Bermuda men Amarillo hadde kommet hit pga dårlig vindretning mot Azorene og gjort om planene sine. Anette ankom også denne dagen og Ariel er nå fult besatt for turen over til Azorene.
Vi ligger nå og tar siste innspurt på Ariel med småjusteringer på autopilot og andre nødvendige ting. Været spiller også inn for når vi drar og for øyeblikket er det mye rotete vinder som ikke er fristende å legge ut i. Vi ønsker også å ikke ha så mye sjø de første dagene slik at vi får satt skikkelig sjøbein i litt rolige forhold. Dette er jo nesten tre ønsker på en gang og det er det jo bare kinderegg som ordner, derfor regner jeg med at vi snart slutter å sjekke været og setter seil førstkommende mandag eller tirsdag. Og for dere der hjemme som er bekymret for påmønstrede førsteslask Anette skal jeg love dere at som kaptein for Ariel skal hun bli pisket godt rundt. Vi gleder oss nå til Europa igjen.
Frode