Det er dag 83 på vår ferd. Vi ligger i nord-Spania i havne- og fiske byen La Coruña. Det er 28 grader, litt disig og helt vindstille. Anette og Carsten forlot oss nettopp.
La Coruña er minst like bra som forventet. Det betyr med andre ord at det er meget bra, for forventninger til nord-Spania er har vokst eksponentielt med ventetiden for å krysse Biscaya. Her er tapas og stemningsfull og dyster gitarmusikk på hvert hjørne av de trange brostenslagte gatene som snor seg usystematisk i svinger og over bakketopper. Badestranden er også super. Butikkene og. En ekstra prikk over i-en er at vi nå er omgitt av andre langturseilere. I natt lå vi minst 5 norske båter i denne havnen. I tillegg har vi en dansk og en finsk båt vi har truffet mye den siste tiden som skal samme rute som oss.
Vi ble liggende værfast i England i en drøy uke før vi fikk tatt fatt på Biscaya. Stemningen i Falmouth under ventetiden var spesiell både båter i mellom og ombord. Det samlet seg etter hvert opp mange som skulle krysse. Enkelte hadde vært der i flere uker allerede da vi kom. Vi opplevde båter som snudde og kom tilbake etter et døgn i storm og realt vemmelig sjø. Dagene i Falmouth gikk med til mer eller mindre fornuftige gjøremål. Carsten og Anette jobbet flittig med diverse vedlikehold på båten stakkars. Blant annet ble sømmene på sprayhooden gått over. De satt på hver sin side og sendte nålen til hverandre på samme måte som musene syr for askepott i følge Anette. En daglig time på Internett for å analysere lavtrykkene ble rutine. På tampen rakk vi også et dykk. I grunn meget bra tidsfordriv i form av at det går med mye tid selv om dykket ikke varer all verdens lenge. Som ventet var det ikke sikt eller farger der nede. Ble imidlertid positivt overrasket over dykket. Var nede på et digert vrak som gikk ned rundt 1920 lastet med krigsutstyr. Vraket var for så vidt så ødelagt at det ikke var noe særlig å se på, men alt livet rundt var bra. Frode plukket opp en krabbe for å lokke på de større fiskene, og vips kom en blåstållignede skapning (ganske stor) og bet ham i hansken.
Vi endte i likhet med en rekke andre opp med å dele opp etappen slik at vi ikke var avhengig av et bra 5-dagersvrsel. I full visshet om at det ville bli tøft la vi ut en morgen med nesen mot sør. Knapt ett døgn senere lå vi i havn i Bretagne, nærmere bestemt Camaret. Overfarten gikk for så vidt problemfritt og med bra fart (snitt over 6). Samtlige gikk på sjøsyketabletter hele veien og ingen var mer enn litt uvel. På veien over så gutta månefisk. Hele veien har vi i tillegg hatt følge med noen små seilende maneter. Vi lurer på om det er Portugisiske krigsskip, men har i grunn kommet til at det må være noe annet siden vi er så langt nord samt at de var så enormt mange. De Portugisiske krigsskipene skal være dødelige.
I det vi kom frem var været slått om og vi koste oss stort i
nytt land og kortbuksevær. Vi fikk testet språkferdighetene, spist bagetter,
gjenopplevet biler som stopper for fotgjengere, dusjet i unisexdusjer (som ikke
alle fikk med seg at det faktisk var i første omgang….), spist franske oster og
truffet igjen gamle kjente fra Falmouth. Jeg skal i tillegg huske Camaret for
er all hundebæsjen. I utgangspunktet en ren og pen by, men altså med dette som
unntak. Selv på flytebryggene måtte man virkelig se seg for.
Kommunikasjonsmessig var / er det største problemet at folk gir uttrykk for at
de forstår uten nødvendigvis å ha oppfattet noe som helst. Typisk. Det positive
kan man kanskje si er at det medfører en viss spenning; man vet aldri hva man
får (eller om man får noe). Regelen med at franskmenn ikke snakker engelsk
gjaldt også i Camaret. Carsten tenkte imidlertid ved en anledning at han skulle
spørre. Det gjorde han på følgende måte: ”Parle vous française?” (snakker du fransk?). Den franske
bartenderen smilte og svarte ”sometimes”…….. Litt humor lager i grunn bare god
stemning, og Carsten ble visst skikkelig kompis med han som jobbet der. (
-Fikk jeg lov til å skrive dette Carsten?)
Etter et par hviledager tok vi fatt på Biscaya. Denne rykteomuspunnede bukten må ha vist seg fra sin beste side. Det var flatt hav og bikini, hvaler, delfiner og månefisk. Carsten badet med 4.000 meter saltvann under seg. Første døgnet hadde vi lite vind og gikk for motor sammen med seilene. Vi holdt lenge radiokontakt med en annen norsk båt og fikk i den forbindelse sjekket ut at vi syntes på radar. På 3,1 nautiske fant de oss heldigvis, men det er ikke spesielt bra. Særlig ikke med tanke på at det var lite sjø. Dag to fikk vi fin seilvind. Som før har vi jente- og guttevakter og går tre timer av og på. Begrepet morgengretten får innhold når man står opp 4 ganger i døgnet(…) Vi klarte oss imidlertid godt alle mann ved å innføre diverse regler som for eksempel at ingen snakker til de som nettopp har våknet….J Frode disket opp med litt ordentlig middag en dag, men ellers gikk det stort sett i smurte bagetter, bananer, kjeks og sjokolade. For ikke å glemme kaffe, sigaretter og kola for enkelte… Natt til dag tre gikk jeg ned for å hente noe. Jeg snur meg og meddeler Anette at det lukter spesielt og at jeg lurer på om det er kroppslukter som begynner å gjøre seg gjeldende….. Jeg valgte å vekke Frode midt i hvilen, og han er ikke i tvil om hva det lukter. ”Stopp motoren!” Kjølesystemet lakk og vi var minutter unna at det kokte. Frode og Carsten klarte etter hvert å lokalisere og tette, men det varte ikke mer enn et halvt døgn så var vi der igjen…. Etter litt banning og noen ekstra sjøsyketabletter bega de seg på nok en runde. Med bedre patent denne gang er motoren nå i bra stand. Vi ser etter noen reservedeler og en alarm som fungerer. En lampe under benken er det i grunn begrenset hjelp i… Siste natten blåste det opp samt at dønningene gjorde mye ut av deg når vi nærmet oss 200 m dybde. Dette i kombinasjon med at spising ble nedprioritert mens gutta mekket motor var nok årsaken til at mitt forsøk på å spise banan ikke var helt vellykket… Den kom opp igjen. Gikk imidlertid fort over når jeg kom i køya.
Vi ankom Spanina på morgenkvisten. Må innrømme at vi var rimelig slitne da.
Silje