Nå har Christian og jeg (Trine) vært med på tur i 1 ½ uke. Vi mønstret på i Kiel
etter å ha reist med Color Line nedover fra Oslo 26. juni. Etter å ha tilbrakt
en dag i Kiel hvor vi fikk med oss Kieler Woche (verdens største seilfestival i
følge taxisjåføren som kjørte oss fra sentrum til Ariel) gikk ferden videre inn
i Kiel kanalen.
Kanalen
var 100 km, en strekning vi brukte 2 dager på. Det var lite å se på langs
kanalen, og vinden var sur. Vi møtte en del store lasteskip på veien – det er
utrolig hvor store de er i forhold til Ariel! Første stopp var en liten by ved
navn Rendsburg. Strømmen var relativt sterk da vi skulle legge til havn så det
ble iherdig jobbing av alle fire. Frode påpekte at det var litt lettere å legge
til land med 4 personer om bord i forhold til 2. Etter å ha fortøyd båt gikk
ferden inn til sentrum hvor vi spiste pizza og drakk øl. Dag 2 gikk ferden
videre i kanalen, og denne dagen hadde vi litt action. Vinden var ikke så
sterk, og vi hadde den midt i mot, så vi tenkte vi skulle tørke seilene litt
underveis da de var litt våte etter mye regn og dårlig vær. Da både storseil og
forseil var oppe, kom det et kraftig vindpust som tok tak i båten. Båten
krenget veldig og Silje klarte ikke å holde igjen roret, så ferden holdt på å
ende på land… men vi fikk tatt oss inn i tide. Heldigvis var det ingen som så
oss, tror vi… Senere på dagen ankom vi Brunsbüttel, som er byen om ligger i
enden av kanalen, ut mot Nordsjøen. Brunsbüttel har havn både på innsiden av
slusen og utsiden, men siden vi ankom litt utpå kvelden, ankret vi opp på
innsiden. Også her gikk ferden inn til sentrum for mat og drikke.
Neste
morgen dro vi i matbutikken og hamstret mat da vi så for oss at vi skulle
starte den store ferden over til England neste dag. Vi hadde planlagt å flytte båten
fra innsiden til utsiden av slusen og hadde dagen i forveien vært og sett på
havnen som lå på utsiden. Vi hadde lest om tidevannet og de store forskjellene,
men ingen av oss hadde forestilt oss det som ventet på utsiden. Vi forlot
kanalen i 2 tiden, noe som medførte at vannet var på vei ned. Brunsbüttel har
en høydeforskjell mellom lavvann og høyvann på 3,1 meter! Innkjøringen til
havnen på utsiden var godt merket med pinner som stod opp av vannet, men vi la
oss for nærme pinnene og endte med å sette fast båten på grunn. Frode var raskt
inn i våtdrakten og i vannet for å prøve å løfte båten av grunn (årets første
bad!). Vi lyktes tilslutt og ble så guidet inn i havnen av en tysk gutt i 12
års alderen som var ute med gummibåten sin. Han var til stor hjelp og dessuten
snakket han engelsk – i motsetning til tyskere flest. Vi kom oss trygt i havn,
og fikk bare timer senere oppleve å ligge på land med båten. Bunnen var av myk
gjørme, så båten bare sank nedi ettersom vannet sank. Vi hadde vann rundt båten
hele tiden, i motsetning til en del båter som lå helt på land ved lavvann.
Rett
før høyvann neste dag, ca kl 12, startet vi ferden til England. Ferden ble
imidlertid ikke så veldig lang da bølgene var store og vinden rett imot.
Allerede etter 19 nautiske mil fant vi havn i Cuxhaven, hvor vi ble liggende
over til neste dag. På kvelden gikk ferden inn til sentrum for å finne en øl
eller to. Vi endte på en pub hvor vi fikk oss en venn, en dame, som startet
samtalen med å vise oss stingene hun hadde på en tå – hele foten ble lagt på
bordet! Etter mye om og men (hele samtalen gikk på en blanding av tysk og noen
gloser engelsk), skjønte vi at stingene stammet fra fjerningen av 2 vorter! Hun
insisterte på å spandere øl på oss, men var tydeligvis for full til å få kjøpe
mer i baren. Senere på kvelden møtte vi henne igjen! på en annen pub, og da ble
vi spandert på. Vi fikk også adressen hennes med en bønn om å komme å besøke
henne i Cuxhaven en gang senere…
Påfølgende
dag startet vi igjen ferden vår over til England. Vi måtte langt ut fra land da
en stor grunne fulgte land hele veien. Sjøen var noe roligere ut fra Cuxhaven
en hva den hadde vært dagen i forveien, men vinden var fortsatt midt i mot slik
at det ble mye kryssing frem og tilbake. Kun få timer ut i seilasen var
plutselig doen tett, en hendelse som selvfølgelig ikke opptrer når man ligger i
en lun havn. Frode ofret seg, og tilbrakte et par timer med å demontere de
ulike leddene i doen for å finne ut hvor feilen lå. For mye papir i innløpet
til septiktanken var problemet. Litt senere ut i ferden ble jeg dårlig
(sjøsyketablettene hjalp ikke mye), og fikk tømt magesekken 11 ganger (ifølge
Christian) før Frode kommanderte meg til sengs. Det var utrolig deilig å finne
sengen, men tanken på å bevege seg fra cockpit og inn i sengen var nærmest
utenkelig da sjøsyken hersket som verst. Vi hadde egentlig planlagt 3 timers
vakter, dvs. Silje og jeg skulle gå på vakt kl. 12 og 6, mens guttene skulle gå
på vakt kl. 3 og 9. Da jeg ble dårlig og lite i stand til å ta mine økter, ble
ferden desto mer slitsom for de andre. Været var heller ikke på vår side, med
haggel, regn, lyn og torden. Dessuten røk bunnfestet i cutterstaget hvor
stormfokken var festet. Ferden endte derfor, etter 24 timer, i havn på øya
Borkum i Tyskland, rett på grensen til Nederland. Dette var jo jeg også ganske
glad for da jeg hadde ligget rett ut i nærmere 18 timer. På Borkum ble vi
værende i 2 dager da vi hadde en del ting som måtte ordnes på båten,
cutterstag, noen lekkasjer etc. Vi fikk også med oss EM finalen i fotball.
Etter
stoppen på Borkum, startet vi for tredje gang på ferden vår over til England.
Denne gangen hadde vi lært, og hadde en ”backup havn” for hånd dersom været
eller formen igjen skulle finne på å bli dårlig. Alt gikk imidlertid bra, været
var med oss samt at mine nye sjøsyketabletter (annet merke enn sist) så ut til
å virke! Vi gjennomførte våre 3 timers vakter, og gikk i havn i Lowestoft i
England tidlig på morgenen den 7. juli. Da hadde vi lagt 233 nautiske mil bak
oss, 44 timer, to nattseilaser og en gjennomsnittsfart på 5,4 knop. Været var
bra hele ferden, blå himmel/stjerneklart, men de siste 12 timene var havet
blikkstille og vinden borte. Vi måtte derfor gå for motor, og var litt spente
på om vi hadde nok diesel til å klare resten. Men alt gikk bra, og vi kom i
havn grytidlig på morgenkvisten i morges. Nå har det blåst opp, og ifølge
nabobåten, er det meldt storm! Vi slapp nok billig unna, ja… :) I havn i
Lowestoft har vi fått ordnet litt forefallende og fått vasket båt og do. Doen har
vi hatt litt problemer med igjen, så Silje og Frode har bestemt at den skal
byttes så snart ny do er å oppdrive. Ikke så deilig når innholdet i do delvis
pumpes inn i septiktanken og delvis ut på gulvet når man ”trekker ned”.
Fra
Lowestoft tar toget inn til London 3 timer. Vi regner derfor med å ta toget inn
til byen i morgen og tilbringe noen dager der. Christian og jeg har bestilt fly
hjem fra Stansted på kvelden den 11. juli.
Så
da har vel tiden kommet for å takke for seg! Vi har hatt noen utrolig deilige
dager her på Ariel. God plass har man ikke, men det har sin sjarm det også –
alle er med på alt! Vi har opplevd mye, både i havn og til sjøs, opplevelser vi
ikke ville ha vært foruten. Så igjen: Takk for oss!
Hilsen
Christian og Trine
Det er 39 dager siden vi reiste og to siden vi tok farvel med Christian og Trine i London. Klokken er 2, - heter ikke 14 lenger.., og jeg har nettopp redigert siste billedserie. Sitter nede i salongen selv om været tilsier at jeg burde satt meg i cockpit. Er nemlig deilig ute i dag; lite vind, sol innimellom og ca 20 grader. Regelen om at laptopen ikke skal ut holder meg imidlertid inne. Andres erfaring sier at unngår du å ta den ut samt at du pakker den omhyggelig inn når den ikke er i bruk vil den mest sannsynlig overleve et par år på sjøen. Krysser fingrene for det og holder meg inne.
Inne er Frode og. Under dyna. Var meningen vi skulle gått i ett-to-tiden i dag, men vi blir i Lowestoft til strømmene tillater oss på omtrent samme tid i morgen. Strømmene går nemlig sør-vest fra lavvann i Dover og gir oss opp mot 3 knop medfart. Nå er månen på sitt minste og dermed strømmene og. Da vi var i enden av kanalen i Kiel og møtte kreftene første gang var den full.
Hvorfor ligger Frode under dyna? Han er kvalm, men tror det går over.
Litt om London:
Er noe eget med storby. Med unntak av Christian hadde vi vært der flere ganger tidligere alle sammen, og penger til å shoppe var det i grunn ingen som hadde. Hotellet vi booket over nett var elendig. Likevel var London selvfølgelig stas. Husker nesten ikke hva vi gjorde. Bare at vi gikk, tok banen og gikk igjen… Ikke helt sant selvfølgelig. En mission med Londonbesøket var å få med en musikaloppsetning. Først av alt ( -også før kjempesultne og frokostløse kropper som hadde toget i flere timer fikk mat) oppsøkte vi derfor en av luringene som står på Piccadilly Circus og formidler billetter. Han gjorde noen dealer pr tlf og vi tok hans råd hva gjaldt valg av forestilling. Det ble ”Anything goes”: om en transatlantisk overfart på 1930-tallet. Forestillingen var lørdag, dagen etter. Masse glamour og show. Vi ble ikke skuffet.
Om England generelt:
Det er dyrt. Betaler det dobbelte i havn av hva vi har gjort til nå. Ingen har fortalt meg at det er så dyrt!! Og vi skal liksom være her en drøy måned til…..Med unntak av alkohol er prisene som hjemme. Overgangen fra Tyskland er stor. Litt småforvirret av ulike valuta kan vi alle bli. Betalte i Tyskland om lag 10 for en pizza ute. Problemet er at det gjør vi nå og, og ti Euro er ikke det samme som ti Pund!
Ellers er fenomenet sykkel blitt borte og folk omkring ser ut som engelskmenn (….) og sier ”please” og ”excuse me” og praktiserer høflig køkultur. Båtfolk er imidlertid båtfolk på samme måte som tidligere. Heldigvis. Det er ”good morning” og blide ansikter hele veien. Det norske flagget heises hver morgen i anledning norsk besøk! Har fått en kompis i en liten seiler som har en masse meninger og råd vedrørende vårt kommende toalettkjøp. (Merkelig nok er det ingen som fører slike toaletter som lagervare og de må derfor bestilles.) Han kjenner nemlig en kar ved Ipswich. Det vil si de snakker ikke sammen lenger, men de er oppvokst sammen og bor fremdeles i samme landsby… Han fikser slike ting raskt og enkelt. Dessuten er han nå gift for femte gang. Forutsetningen fra siste og nåværende kone var imidlertid at hun ikke skulle bo i samme hus som de fire forrige. Han har derfor revet huset og bygget et nytt. Det nye er mye større en det gamle. (…….) Nærmeste nabo er en nederlandsk familie. De seilte to år i Caribien mens barna var ca 7 og 10. De forteller at de likte den sørlige delen best, at de var lenge i Venezuela og at det tok dem tre – fire år å komme seg etter turen. Vanskeligheter med å akseptere at alt bare var som før når de kom tilbake. De ønsker fremdeles ikke noe annet enn å komme seg ut igjen, men må vente til barna er flyttet. Eldstemann vil nå nemlig bare gå på diskotek.
Nå skal jeg se om det er liv i min kjære og høre om han vil blir med på nettcafe. I morgen går vi sør. Snart er vi på Isle of Thanet der jeg for en del år tilbake tilbrakte noen sommeruker på språkreise! Blir moro å se igjen.
Silje