Vi er i Afrika, og det føles som Afrika. Det er svett og fluer over alt. I sjøen har vi nå hele 27 °C. Det blåser imidlertid en del. Særlig her ute på svai. Det er bra av flere grunner; det gjør at vi ikke renner bort og det lader batteriene. I øyeblikket er Frode og Trond i land. De henter papirene våre på immigrasjonskontoret og leverer tøy på vaskeriet. Kine er i gang med å olje teaken i cockpit etter å ha fått testet seg som sjåfør av jolla. Vi har vært her ett drøyt døgn.
Fra Grand Canaria reiste vi for ni dager siden dvs den 17. november. Planen var å reise en uke tidligere, men til vår forferdelse fant vi vann i oljen dagen før planlagt avreise. Alt var klart, og det innbærer mye bunkring og liten plass å leve på om bord. At vi måtte utsette avreisen innebar derfor å leve et trangt liv. Problemet med motoren var ikke som først antatt at vårt selvlysende gule kjølevann lakk inn til oljen, men isteden at en slange var kommet for langt ned i båten etter at vi for flere måneder siden plasserte det doble flaskesettet bak motoren. Når vi bunkret og i tillegg var mange i cockpit var det nok til at vi fikk hevert og tok inn sjøvann via eksosen. Det hele var lenge et mysterium, og selv om feilen var en bagatell, i form av hvor lett det var å fikse, gikk det med en del tid og penger før det var løst. Vi trøster oss med at motoren er nyoverhalt…
Den ekstra uken kan jeg i grunn ikke huske hva vi drev med. Lå sikkert på stranden en del. Det ble forresten betraktelig kaldere i løpet av ukene på Kanariøyene. Hadde på bukse flere kvelder og Trond og Kine som ikke har dyner pakket seg godt inn i pleddene om natten.
Vi forlot Mogan klokken halv fire onsdag. Vi motorseilet de først timene inntil de rotete forholdene nær land ga seg. Fra da av hadde vi varierende østavind styrke 10-15 m/s. Det var en del sjø og spray også. Alle hadde tatt sjøsyketablett, men alle ble uvel likevel. Kine kastet opp et par ganger, men ingen var skikkelig dårlige. Kastet opp jeg og. Vi spiste tørre kjeks og holdt oss fast. Dag to var jeg i lesbar form og som antatt var det en god ide å engasjere mamma for å sette sammen en bokpakke som Trond og Kine tok med. Langt inne i Kurt Willanders verden kom en kjempebølge og sendte meg fra babord mot styrbord. I mellom der var roret. Braketten til autopiloten gikk i to. Vi fikset den, men jeg tenkte med gru på en hel natt med håndstyring inntil limet var herdet. Uten særlig tro på at det skulle fungere ga vi Stoltenberg en sjanse. Vindroret har så å si ikke vært i bruk siden vi sluttet å krysse. Selv på slør har det vinglet for mye. Til vår overraskelse styrte det nå rimelig bra. Årsaken antas å være at vinden var mye mer stabil samt at sjøen ikke var så rotete i forhold til vinden. Stoltenberg gjorde etter dette jobben store deler av turen. Det greier ikke å styre når vi har vinden rett inn aktenfra. Er vinkelen større enn anslagsvis 30 grader gjør det jobben. Slett ikke verst!
Dag tre roet sjøen seg og vi fikk for første gang på denne etappen følge med delfiner. I soloppgang. Små men mange. Vinden løyet og, og utpå dagen trakk vi spinnakeren. Etter hvert ble det helt vindstille. For å slippe å ha seil som står og slår med dønningene (lange og seige) tok vi ned alle seil og drev i noen timer. Kursen ble nesten rett sør og dermed ikke så mye feil. Jeg satte meg etter hvert til med hodelykt for å lese mens de andre gikk i køya, slitne etter lite søvn de første døgnene. I ettiden på natten startet vi motoren slik at Trond og Kine satt et par timer hver og speidet i nattemørket i fin fart. Hadde forresten måne hele veien. Og masse stjerner. Andre skip så vi med ett døgns mellomrom omtrent. Klokken seks stanset jeg motoren. Med et par-tre sekundmeter flyttet vi oss fra da av i riktig retning. Det tok seg noe opp utover dagen og vi lå i tre til fire knop. Rundt oss fløy fisk. På tide vi fikk oppleve flygefisken i aktivitet! Når jeg skjønte hva jeg egentlig så må jeg innrømme at vi nok har hatt dem rundt oss tidligere og. Problemer er at de faktisk ser ut som fugl der de seiler gjennom luften!
Siste natten ble de sovende guttene vekket av et smell. Spribommen foran løsnet fra masten. I kaoset med å få den på plass satte nedhalet til bommen seg i dekselet til ventilen på luken foran og nappet det av. Det er nå i havet et sted.
Vi kom inn i morgengry og kastet anker etter 182 timer og 24 minutter på havet. Etter kort tid dukket det som forventet opp boatboys, et merkelig fenomen. To smilende negere i en sliten pram som presentere seg og viste oss en stor perm full av attester; bekreftelser fra andre båter som har overlatt båt og ikke minst jollen når den ligger i land for dem å passe på. Vi sa vi stolte på dem, smilte og noterte navnene: ”Ombertos” og ”Orik”. De er nå våre boys. De står til vår disposisjon og brukes for eksempel til å spørre om hvor diverse ting og steder er, de tar seg av søppel, skaffer vann og ikke minst passer på jolle og Ariel når vi ikke er der. Når vi første gang kjørte i land i går tok vi med wire og lås for å sikre dinghyen. Vi skjønte imidlertid raskt at det ville være å fornerme vokterne våre så det er ikke i bruk. Det fungerer faktisk bra. De kan en del engelsk. Mye fordi de deler av året arbeider om bord på utenlandske tankere. De sitter der fra tidlig morgen, og når vi i går spurte når vi måtte være tilbake kunne de meddele at de ble sittende til klokken to på natten! De koster 5 euro om dagen og gjør at vi kan konsentrere oss om å holde på lommebøker og kameraer når vi er i landJ
Det er mange fattige her. Jeg ga en liten gutt utenfor banken resten av euromyntene våre. Han nappet dem hardt til seg og stakk dem i lommen. Dørvakten i banken ba han takke, så han gjorde det. De menneskene som ikke ligger å slenger på gaten ser bra ut. De er velstelte pene negere med masse kule frisyrer og amerika-klær; type fargerike t-shorter og jeans.
Silje