Det er mandag og dag 156 på vår tur. Det er dag 6 på Trond og Kines tur. De landet som planlagt her på Grand Canaria for snart en uke siden. Uken sammen med dem har vi brukt på å forberede den store overfarten. Særlig mye praktiske mhp båten gjensto ikke, men det er ikke så høyt tempo om bord og vi tenkte det var ok å bo seg inn litt før vi starter for alvor. De fikk tilbud om at vi seiler om Fuerteventura som en oppvarmingsetappe, men sier de heller vil gå rett mot Cap Verde. Nå er vi derfor i full gang med å bunkre. Skikkelig jobb å være storhusholdning. Har handlet en del, men alt vann og en del boksemat gjenstår. Disse andre kjøttspisende menneskene hadde prøvesmake-diverse-boksemat-kveld i går så nå er de klare for å handle. Mye å velge i faktisk! Alt vi handler tørkes av og pakkes ut av originalemballasje. Med det sparer vi plass samt at vi kanskje unngår kakerlakker. Kakerlakkegg følger gjerne med papp og lim… Av samme grunn parkeres nå skoene på land. Hadde passet meg godt å slippe å dele hus med andre enn min kjære og Trond & Kine. Går alt som planlagt forlater vi Kanariøyene på onsdag. Vi har bestilt ny ankerkjetting som vi skal få levert senest onsdag.
Ny ankerkjetting har vi bestilt etter en ubehagelig ankeropplevelse på Tenerife. Fra La Gomera gikk vi nemlig etter anbefalning fra bla mannskapet på Havild til Los Christianos syd på Tenerife. Byen har kun havn for næringsvirksomhet og altså ingen marina med bryggeplass for oss. Sammen med mange andre seilere lå vi derfor på svai utenfor stranden. Det var relativt rolig og ikke alt for langt inn til land med jolle. Uten tilgang på dusj tok vi med såpe i sjøen hver morgen. Fungerte fint. Går imidlertid med en del våtservietter for å få vekk saltet. Våtservietter har det i grunn gått mye av hele veien. Bruker de til å vaske inne i båten også….. Savner de norske med aloe vera….
På Tenerife var målet å komme opp på den største vulkanen; El Teide. På første forsøk var vi for sene til bussen som kun gikk kl 9 om morgen. Når vi på dag to får bli med bussen stanser den ufrivillig noen kilometer før vi var fremme. Sammen med de andre om bord på rutebussen får vi haik med en tysk buss med guide. Nest siste biten tok vi taubane. En dame besvimte. Det siste stykket trodde vi at vi kunne gå. Det kunne vi for så vidt også, men kun hvis man på forhånd hadde fått tillatelse fra et kontor i hovedstaden Santa Cruz. Hallo..!!? (Det var ikke spesielt bratt.) Vi, som de fleste andre turister, fikk derfor gå i kø i oppmerket løype et par hundre meter under toppen av vulkanen som hadde siste utbrudd for ca 200 år siden og som er drøye 3.700 meter høy.
Etter tre netter bestemte vi oss for å komme oss over til Grand Canary der min kjære Elisabeth og hennes kjære Frode og Mathias ventet på oss. Vi ble enige om å gå i ni-tiden om kvelden slik at vi kom frem i dagslys neste morgen. Men, det var definitivt ikke meningen at vi skulle reist denne kvelden. Ankeret var umulig å få opp og typisk nok lå vi på så mange meter at det var problematisk å fridykke ned. Frode stupte imidlertid uti og fikk konstatert at blytauet hadde surret seg flere ganger rundt en stein og at reserveankeret som vi brukte som dødmann også lå under en stein. Han klarte ikke å jobbe der nede så da var det bare å dra frem dykkerutstyret som vi nettopp hadde skylt, tørket og pakket langt ned. Han sto på bunn og løftet steinen.. (Skulle hatt bilde av det!?) Etter litt knot kom vi løs og kunne konstatere at blytauet var skadet. Vi kjøpte blytau i Norge før vi reiste for å slippe så mye kjetting siden vi ikke har el-vinsj. Men, vi har nå som nevnt bestilt mer kjetting så vi erstatter de 5 m vi har nå med 20 nye.
Da vi endelig var av gårde gikk jeg i køya for å hvile en times tid før tolvvakten. Vi hadde redd opp i salongen fordi vi forventet silkeføre utpå… Det var imidlertid litt ustabilt både mhp vind og sjø. Vi gikk for motor og ble enige om at det nok ble bedre når vi kom lenger ut. Tre mil ute stikker Frode hodet inn: ”Silje, kan du hjelpe meg, jeg tror vi har mistet propellen..!!?!” (Mens vi lå på svai sjekket Frode sinkanoden på akslingen og fant i den forbindelse ut at en skrue der nede ikke satt helt.) Det var ganske mye sjø så Frode fikk på sikkerhetsline og hoppet uti (igjen!!!). Typisk at alt dette at på til skal skje i svarte natten! Vi hadde ikke mistet propellen men isteden satt fast noe plastikk-greier. Videre gikk vi på kryss hele natten, men klarte å holde kursen. Farten var ok og det hele minnet i grunn om seilingen vi gjorde hjemmefra og til England. (Det innbærer mye krenging og spray samt at Frode blir sjøsyk.) Det var umulig å sove. Ting som har ligget på plassen sin selv i de hardeste seilasene i Nordsjøen og Kattegat kom nå flygende gjennom salongen…. Rimelig nøyaktig i vaktskiftet klokken seks kom vi i le av Grand Canaria og da roet vind og sjø seg så Frode fikk faktisk sove litt. Nær land klarte vi nok en gang å få fugl på snøret. Denne gang har ulykkesfulglen sittet søvnig i morgengry og ant fred og ingen fare i det snøret kommer. Satt ikke i kroker men satt likevel så godt at den måtte bøte med livet. Laget et voldsomt leven stakkars.
Vel fremme tok det et par timer byråkrati å få lagt oss til. Ikke mange ledige plasser her så vi var i grunn fornøyd selv om vi i tillegg måtte ta plass egnet for større båter og selvsagt betale deretter. I løpet av dagen flyttet vi inn i leieligheten til Elisabeth. Der levde vi i luksus med superfine bad med masse varmtvann og vanntrykk i i underkant av en uke. Et par dager før Trond og Kine kom flyttet vi imidlertid ned i båten av redsel for å la stødige senger og flislagte bad bli en vane…J
Uken med Frode og Elisabeth levde vi som andre charterturister. Vi lå på stranden, leide bil, spiste kjip sydenmat og koste oss masse. Jeg har fått en ny bestevenn i lille Mathias. Han har blitt 7 mnd og selvsagt mye større en da vi reiste for fem måneder siden. Han av den typen som smiler hele tiden. Til tross for at begge fortennene oppe tittet frem i løpet av uken. Med store våkne øyne og et lurt smil var det mildt sakt mange som ville hilse på han. ”Strong bambino!” sier de. Han er sikkert dobbelt så stor (og tung) som de dukkebabyene som kommer herfra.
Plassen i havnen fikk vi ligge på i et par dager av gangen. Ikke bare bare for disse marina menneskene å få puslespillet med båter inn og ut til å gå opp. Spesielt smarte og effektive er de kanskje ikke heller..? Vi smiler og leker tålmodighetsleken og det har ordnet seg bra. Nå ligger vi på en billigere plass men både vann og strøm er ødelagt på vår plass…(derfor var den ledig). Vi kjører motor litt innimellom for å lade og har klart oss med vann. Forsøk på å knabbe litt strøm i anledning å borre et par hull var mislykket. Dvs vi fikk nesten boret det vi skulle, men da kom mariamannen i fullt hundre. Det var IKKE lov! Det er heller ikke lov for oss å strekke en kabel fra en annen norsk båt eller å betale litt for strøm….. - Det må vi vel forstå!
Lørdag tok vi med Trond og Kine til Las Palmas der hundrevis av seilere ligger å venter på ARC. I tillegg var det musikkfestival og masse liv. Der fikk de hilse på en rekke av våre medseilere. Blant dem; Villfugl som etter å ha jobbet med motoren i flere uker (løftet den ut i cockpit etc.) reiste tre mil ut før valgte å komme tilbake til Grand Canary. Nå tror mekanikerne det er sprekk i blokken og de må kjøpe ny! I tillegg får de ikke opp båten før ARC er gått (som er om to uker). Bussturen til og fra Las Palmas må forresten nevnes. Eller rettere sakt den må advares mot. Den er mer unødvendig lang en noen annen busstur. (Var det godt sakt?)
Nå er klokken snart syv og klokken halv åtte har vi bestilt bord for avskjedsmiddag for åtte personer og en barnevogn. (Frode, Elisabeth, (mormor) Wenche, Ole og Ariel.)
Silje