Vi er N 35° 48,961’, V 11° 01,998’ som er i underkant av 1/3 nærmere Lagos og fastlandsEuropa som vi kom fra enn Porto Santo 26 nm nord for Madeira. Vi startet for halvannet døgn siden med kurs 243° dvs sør-vest, mer vest enn sør. I 445 nm er eneste oppgave å holde denne kursen og trimme seil. I dette øyeblikk ser jeg for første gang et annet fartøy siden vi mistet land av syne for over ett døgn siden. Det er en annen seilbåt som oss. Langt vekk, en prikk i horisonten. Den skal dit vi skal. Garantert. Alle vi møter fra nå skal ”melkeruten” som oss. (Kanskje med unntak av båter vi møter på Kanariøyene.)
Status er dagtemperaturer som tilsier at sånne som Frode helst vil være i skyggen, mens jeg gjerne svetter litt i solen. Sjøen holder i øyeblikket 22 grader, og øker med en drøy grad i døgnet! Havet er blått! Så blått som jeg ikke trodde gikk an. Blå var flyvefisken jeg fant på dekk i morges og. Den hadde nok slått seg litt og kjempet en hard siste kamp for å komme uti igjen. Det ene øyet fant jeg nemlig to meter unna resten av kroppen. Blir nok mye flyvefisk fremover. Denne ble kastet på sjøen, men de sier de er spiselige så kanskje blir de frokost en vakker dag… Jeg fant den ved soloppgang så den har kommet seg dit i løpet av nattemørket.
Apropos nattemørke. Det var ikke mørkt sist natt. Det var skumring tror jeg jeg vil kalle det. Ikke en sky i hele natt. Månen var liten, langt unna, ett døgn fra full og reflekterte lys så stjernene kun syntes på den motsatte halvparten av himmelen. Kaldt om natten er det heller ikke lenger, men veldig fuktig.
Farten har ikke vært særlig til nå. Har blåst fra 1 – 5 m/s. Med spinnakker har vi holdt nærmere fem knop på det beste. I natt gikk vi for motor og mye tilsier at natten som kommer blir tilsvarende. Men, vi forlot Marinaen med 100 l diesel så det er begrenset hvor mange timer vi kan motre. Og dårlig tid har vi ikke. Strømmene fører oss dit vi skal uansett. I en halv til to knops fart.
Vi får fisk også nå. I alle fall napp, og det er ikke småfisk som biter på her. Må lære oss teken slik at de ikke slipper unna samt at vi må skaffe en klepp for å få dem over rypa. Mest aktuelt å plukke opp er nok dorado (gullmakrell) og tunfisk.
Hva har vi så gjort siden Povoa De Varzim? – Vi har vært i Cascais, et typisk sydensted like utenfor Lisboa, og i Lagos vest på Algarvekysten.
Fra Povoa De Varzim reiste vi tilbake til Porto for å gå på konsert i forbindelse med ettårsjubileet til Teatro Carlos Alberto. Litt dårlig planlegging gjorde at vi endte med å ta taxi både til og fra. Drosjetur (ca en halvtime) på motorvei her nede var sikkert det skumleste jeg har gjort på evigheter. Bilen henger så vidt sammen, vi kjører i 150 og sjåføren skravler, peker i kart og forteller om livet sitt mens han kjører. Vi snakker fransk sammen og jeg sier bare ”qui” , nikker og prøver å smile mens jeg forstår halvparten. Etterpå minner Frode meg på hvor irriterende jeg selv synes det er når folk sier ja og forstår ingenting. Men, dette var vel annerledes? Dette var med livet som innsats. Vi planlegger med buss eller tog neste gang vi skal så langt… Konserten var forresten kjempe bra. En enelsk gruppe ; en på synth, en på bass, en på trommer og en unaturlig energisk negerdamevokal. Det som overrasket var publikum. Jeg hadde lagt igjen de blå allergipillene hjemme fordi jeg antok at arrangementet med ”DJ’er og party all night long” kunne bety dop og mulige kontroller med påfølgende trøbbel jeg hels ville unngå. Men, for hva jeg vet tok jeg grundig feil. Best kan jeg beskrive publikumet og festdeltakerne som noe slikt som viderekommende statsviterstudenter ispedd kunstnere med fullstendig fravær av fjortis nykker. Alder 25 – 30 kanskje? Vi traff ”vennen vår” som solgte oss billettene, med reiste forholdsvis tidlig hjem etter konserten.
Etappen videre syd gikk vi på 30 – 50 m dybde som er relativt nærme land. Det innbar MYE hindringer i form av fiskefartøyer og ikke minst bøyer og flagg som markerer teiner og garn. Vi måtte hode utkikk og styre unna hele veien. Tåke var det og. Særlig om natten. Siden det tydeligvis var så mye fisk her måtte selvsagt vi ha snøret uti og. Det gikk som det måtte gå. Vi røk snøret. To ganger. Kan selvsagt ha vært en kjempe kjempe fisk!…, men var nok helst noe garn greier. Prikken over i-en var et dobbelt sett fugl som fikk en pinfull død der de ble trukket inn i overflaten i sikkert hundre meter etter at de har blitt lurt isteden for tunfisken. Etter noen kakk i hodet skar jeg av snøret så vi slapp å bringe alle sykdommene deres om bord og dermed var vi tre remser fiskeutstyr fattigere….
Etter halvannet døgn med finvær rakk det akkurat å bli mørkt og blåse opp til vi skulle legge til i Cascais. Blide og behjelpelige marinaofficemenn gjorde at vi likevel smatt greit inn i en bås. Det var lørdag. Klokken var ni. Vi spiste en middag og gikk og la oss.
Cascais var full av turister, menyer på norsk, kommersielle strender etc. Dermed var det også noe dyrere. Likevel ikke dyrt og jeg vil absolutt anbefale Cascais som en sydenferie kombinert med storbytur. En halv time inn til Lisboa med tog.
I Lisboa hadde vi en dag og siden en kveld. En ok by med shopping, gamle bygninger og museer etc, men ikke noe spesielt synes jeg. Vi reiste tilbake kvelden etter, etter å ha fått anbefalt et strøk med puber og live-konserter. Vi kom oss aldri dit. Det var faktisk umulig å være i fred. Fem minutter mellom hver gang noen lurer på om vi vil ha hasj, kokain eller noe annet spennende. Helt åpenlyst. Gjerne mens man spiser på restaurant… De spurte forresten aldri meg. Bare Frode. De gjorde det for så vidt da vi var der på dagtid og, men ikke så intenst. Da var det dessuten iblandet med de som ville selge et par solbriller eller en klokke. Vi tok toget tilbake etter middag (som var så liten at Frode måtte ha to).
Etter deilige soldager, og rolige netter med unntak av den siste da fyret ulte konstant for å hjelpe de som forsøkte å navigere i den tykke tåken, i Cascais tok vi til på nok en lang etappe. En fantastisk etappe! Masse delfiner. Først noen kjempe store. (Flere av de var skadet stakkas.) Så en masse av en annen type (som vi har sett flest av til nå) som hadde med babyerJ De voksne svømmer, hopper, dykker og blåser som de perfekte dyrene de er. De er venner med Ariel så hun får bli med dem å leke… Også var det de små da: Ser tilfeldig og klønete ut det de driver med, men skinnsykt moro. Plutselig spretter en i været. Skyhøyt. Den vrir i luften kroppen mot høyre og lander med et plask på siden. Så går det maks to sekunder så er den like høyt igjen. Gjerne tre – fire hopp på rad.. Når de svømmer svinger de alt for brått. Elegansen til de store har de tydeligvis trent på. – Delfiner kiler i magen. Snart tør jeg stikke ut en tå elle kanskje hånda når de kommer. Tror jeg.
Noe annet som har vært bra med å seile rundt Portugal: de har bra radio. Dvs både bra dekning og bra musikk og lite snakking. Har savnet det. (Vi var definitivt ikke gjennomtenkte nok når vi tok med musikk hjemmefra.) De spiller forresten norsk musikk; Maria Mena og ”..said it was small but it’s really not at all” og Kurts ”she’s so high”. Stadig vekk.
I Lagos var det dritt. Det måtte vel bare bli en nedtur etter at stedene har blitt bedre for hver havn.… Om ingenting var bra og funket var et resultat av at vi ikke var perlevenner eller omvent er jeg usikker på. Innseilingen var idyllisk dog. Ellers var det slik at stedet ikke så bra ut. Alt var slitt og gatene ikke feiet som vi har vært vant til etc. Videre var det ”mellomsesong” som ikke må forveksles med ”høy- og lavsesong”. Det innebar service og tilbud tilsvarende lavsesong samt priser tilsvarende høysesong. Det er ikke tull. Sånn ellers: vi fikk sikkert 20 sikk hver. Synderen er ukjent, men de klør og er over alt. Frode har til og med fått på den mellom bena.. Jeg har i ansiktet og på rompa. Og mer; vi skulle vaske tøy. Problemet her var at alle pollettene lå i maskinen og det var ikke de TRE personene som satt i resepsjonen i marinaen og gjorde ingenting sin jobb å tømme maskinen for polletter. Vi fikk komme igjen senere.. (Vi fant et vaskeri som leverte tøyet tilbake ferdig brettet og med parrede sokker til halve prisen.) Så skulle vi dykke, eller i alle fall fylle luft; Vi fant frem flaskene (De er stoppet fast på de merkeligste steder og et stort prosjekt å ta frem!) og fikk fraktet dem over bryggen, kaien og opp på dykkesenteret som selvfølgelig ikke likevel hadde koblingen slik at hun fikk fylt på mine 300 bars flasker. Bare å bære tilbake og pakke ned uten luft!
Nå går jeg hvert øyeblikk av vakt. Mine vakter er klokken 6 og 12 to ganger i døgnet og varer i 3 timer. Det fungerer meget bra.
Til sist en liten analyse jeg fortok i mitt hode sist natt: Vi har reist om lag 2.500 nautiske mil siden vi startet. Det tilsvarer i underkant av 440 (land)mil. Videre har vi seilt i 117 dager som i snitt er nesten 3,8 (land)mil om dagen. Det er ikke så mye lenger enn til å fra jobb i et vanlig liv det. Men vi kjører dog ikke i 100 km/t. Jeg tipper vi i snitt går i 5,5 knop som er under 10 km/t og at vi dermed bruker 10 gange så lang tid på hver km. Hmmm…? En ting til: i luftlinje er det noe sånt som 1.700 nm og 300 (land)mil hjem. Med andre ord er 800 (30 %) av de 2.500 milene vi har reist omvei og dessuten kan man fly hit på noen timer. Likevel føles det smart ut å reise som vi gjør!!
Neste natt:
Man får mye tid til å tenke på en overfart som dette. Jeg blir litt rar av det. Nå har jeg skrevet dikt (rim). Først ett med utgangspunkt i at vi er blitt ganske brune nå. (Jeg har sagt til Frode han ville fått navnet ”Hvite stomp” hvis han var indianer.)
kontraster på grunn av plaster.
en hvit prikk etter stikk.
bikinirester på evas kropp,
mens adam ikke har hatt på topp.
-Ikke minst briller gir hotte skiller.
Også ett dikt som har fått navn til og med:
Skuta glir av sted mot sør
dit Columbus har vært før.
Arièl mot Porto Santo.
Kan hun finne veien selv tro?
Hun har fått en kurs i grader
seiler mens vindgenrator’n lader.
Må bruke en pilot på støm.
På lens er ikke vindroret no’n drøm.
Silje