Forord:
Vi er på Tobago, og har vært her lenge. Jeg har skrevet eventyr for av variere litt mhp sjanger på disse brevene….J Før eventyret om Ariel på Tobago må jeg imidlertid få med i et reisebrev noe om natten vår i Scotland bay. Det begynner å bli lenge siden, så kronologien er ikke helt som den skal, men likevel…: Scotland bay ligger nord-vest på Trinidad, og vi lå der en natt etter å ha fått mange varme anbefalninger. Bukten er grunn, liten og har regnskog fra høye åser og helt ned til sjøen. Det er forholdsvis bratte fjellsider, og når man er kommet innerst i bukten ser det ut som man er helt omsluttet av skog slik at det minner i grunn mest om å ligge på et lite fjellvann. Helt vindstille og flatt vann var det også. Vi hadde sjekket ut fra Trinidad og handlet tax-fritt samme dag, og damen bak disken hadde prakket på oss valentinesday-champagne som var dagens tilbud. Vi hadde tenkt å drikke den, men det glemte vi faktisk for det var så mye spennende i denne bukten. Først måtte vi svømme i land med tau, så vi fikk fortøyd i en palme, og siden ble det mørkt og ble vi sittende i båten å bare lytte. Masse brøleaper og diverse fugler, men det var ikke det mest spesielle. Masse små fisker oppførte seg nemlig helt merkelig her inne. Plutselig kokte sjøen av hoppende fisker for så å bli helt blikk stille. Det skjedde stadig vekk. Det var helt bekmørkt og masse morild hver gang fiskene spratt. Etter vært fant vi ut at vi kunne styre det hele. Ved å dunke lett i siden på båten hoppet sikkert mange tusen småfisk. Videre tok vi frem Magliten og lyste og kunne ved hjelp av lyset styre livet i sjøen dit vi ville. De fulgte lyset hit og dit. Gjerne i åttetallsmønster….. Det hele var sprøtt og vakkert!
Det er som sagt (”sagt” med g eller k mamma??) lenge siden Scotland bay. Etter det var mamma, pappa og Maria med oss en uke på St.Lucia og vi var så en uke på Bequia. Sammen med den svenske båten Mare gikk vi flere fine turer med oss som guider. Vi kjenner Bequia ganske godt nå. Mare inviterte på ertesuppe med snaps og pannekaker med hjemmelaget tyttebærsyltetøy og rødvin laget på tørkede bær (fraktet helt fra Sverige). De sa det var husmannskost og ble spist hver torsdag i Sverige og vi syntes det var godt. Fra Bequia gikk vi til Tobago, og her er eventyret om:
Det var en gang en skute som het Ariel. Om bord i Ariel bodde det to personer, og en vakker deg seilte de mot Tobago for å dykke. Tobago var en passe stor, men uvanlig øy, og det var ikke så mange skip som reiste til denne øya. Det var fordi Tobago lå for seg selv ett stykke fra andre øyer i tillegg til at man fikk både vind og strøm i mot om man forsøkte å ta seg dit. Fordi Tobago hadde form som et riskorn og lå fra sør-vest til nord-øst ga øyens bukter også liten beskyttelse mot nærmeste nabo; Atlanterhavet med vær og sjø, slik at man aldri fikk ligge i ro. Tobago som en gang hadde vært del av det søramerikanske kontinentet var med alle sine fjell, jungler og strender derfor ikke særlig påvirket av omverdenen da Ariel kom seilende en påske. I likhet med de andre Karibiske øyene hadde likevel også Tobago vært en Europeisk koloni, og en gang var Tobago fødselsgaven til The Duke of Courland (som nå er en del av Latvia) fra hans gudfar Kong Charles den andre av England.
Så var det den dagen da ferden mot Tobago skulle starte. Ariel hadde allerede seilt langt og lenger enn langt så en tur på drøye hundre mil var i utgangspunktet ikke noen stor utfordring. Men, så var det jo slik at Tobago lå så ugunstig til med hensyn på seiling, og det fikk Ariel merke. Om natten var det regn samt at det gikk veldig sakte fremover. Som plaster på såret hadde Ariel i det minste litt selskap på veien. Først en kjempestor skilpadde og siden masse delfiner. En deilig Yellowfin tuna bet passende nok på kroken og laget god stemning. Mørket hadde nesten senket seg over de grønne åskammene da Ariel endelig nådde frem, og hun måtte kaste anker på dypt vann. De brukte derfor alt de hadde av kjetting og blytau og fikk feste i den leirete bunnen. Fordi turen hadde tatt lenger tid enn planlagt måtte de betale masse penger i overtid til noen som het Customs og Immigration. Customs og Immigration var to troll med masse makt som kunne bestemme i hvilken rekkefølge båter skulle besøke forskjellige bukter, og de fulgte med i kikkert!
I den første bukten lå Ariel i mange dager mens de som bodde i Ariel snorklet, dykket, fisket, gikk i jungelen, leste bøker, løste kryssord og laget Ariel-pizza. En dag slapp han som bodde i Ariel den kjempe store kjøkkenkniven i dørken, og på vei ned tok den med en del av den høyre ankelen. Det ble en sånn åpning som doktoren nok synes man skal sy, men om bord i Ariel ble det isteden renset og tapet. Så kom det etter hvert noen dager med stor fiskekonkurranse og i den anledning spilte de Soca (karnevalsmusikk) kjempe høyt halve døgnet. Om kvelden var det ”liming” (ett mye brukt uttrykk for å stå å henge) som gjaldt, og ikke som ellers til Socaen: ”wining” (den intime måten man danser på). Innimellom alt dette løp påskekyllingene fritt, og det var mange av dem. Høner i trærne var også et vanlig syn denne påsken.
Så en dag traff Ariel en snill fiskebåt, og sammen med den fikk de som bodde i Ariel bli med på det som var planlagt som bunnfiske av Red snapper, men som endte med hai-fiske. Av fiskebåten fikk de dessuten gode råd mhp dykking. Det var nemlig ikke lett å dykke på egenhånd, så man måtte være med noen som hadde god båt og kunne kjøre til de flotteste revene. For å realisere drømmen om de mer ekstreme dykkene forlot Ariel den første bukten.
Den dagen Ariel skulle seile til en ny bukt var det imidlertid så dårlige forhold at de snudde helt rundt og reiste sør-vest isteden for nord-øst. De havnet i en vakker ensom bukt, men som hadde masse svell. Da de ville på land for å utforske stranden og klippene turte de ikke ha på motor på grunn av de enorme dønningene, og det ble lagt ut på farlig ekspedisjon da de tok årene fatt. Da de endelig fikk reddet seg selv og jollen ut av sjøen startet fjellklatringen på klippene. Han gikk først og hun gikk etter, og for hver bølge var det om å gjøre å finne et godt tak for ikke å bli slått i småbiter av sjøen. De kom fra de glatte og bratte bergene med alle kroppsdeler på rett plass og tok fatt på prosjektet å padle ut igjen. Det gikk på et vis.
Det var på tide å søke fred i en ny bukt, og de startet tidlig neste morgen. Vel fremme måtte de på nytt besøke Customs- og Immigration-trollene. Det kostet ikke så mye denne gangen, men det tok en halv dag å få det gjort! Det viktigste var imidlertid at Ariel hadde funnet en bukt der ensete oppgave fra da og en uke fremover var å være base for dykkere!
Nede på havets bunn fikk de mange nye venner: lekne skilpadder, store og små hai, skater, ulike triggerfish, den vakre spotted drum, store angelsfish, papegøyefisker, barcudaer, diverse snappere, jewfish, den morsomme trunkfishen, morener, søte butterflyfish, hummer og krabber, svenske Gøran, sveitsiske Carl og Tom og mange flere. De hadde mange fantastiske timer med vann over hodet og til tider mye strøm. Når den største av dykkebåtene i tillegg hadde bra fiskerutstyr var anledningen der til å hilse på alle fiskeres STORE drøm: blue marlin. Selv om sjansen for å få den gjeveste fisken ikke var så stor fikk de faktisk en blue marlin. Liten og snill til å være blue marlin sa de som hadde greie på det, men utrolig majestetisk sterk og vakker for alle andre. Blue marlinen ble avslutningen på en halvannendøgns safari, der de fanget alt de spiste og sov om bord i dykkebåten med nær full nitrogenmetning. Et spennende nattdykk på stedet der de hadde trukket opp så mye hai et par uker tidligere var en morsom opplevelse. Denne gangen var det ingen haier, alle papegøyefiskene sov, og de eneste som var våkne der nede var hummerne, ett par baracuda og noen bitte små dumme fisk. De små svømte mot lyktene til dykkere og stanget dem både i ansiktet og på kroppen til stadighet. Nesten som en sverm av innsekter.
Da de som bodde i Ariel kom tilbake etter dykketuren rundt hele Tobago ble de veldig glade for å se at alt var bra med Ariel, og de sov lenge. Og: snipp snapp snute så var eventyret ute.
Etterord:
Den siste bukten på Tobago heter Store Bay og dykkesenteret vi har vært med heter Manta Dive. Vi var med på nok en rundtur rundt øyen for å hjelpe til på en litt overfylt tur med ”syden-dykkere”. Mye knot med 15 dykkere i vannet til enhver tid. (Pluss nesten like mange koner og barn etc som var igjen i båten.) Jeg brukte mest tid på å telle folk.
Planen videre er å forlate Tobago i morgen, og det blir nok en svipptur innom Bequia igjen. Det er praktisk med steder man kjenner… Finnes ikke bedre steder for å fylle diesel og vann. Du ligger på svai, og de kommer til deg!
Silje