Det er i dag fredag den 13. og jeg måtte hente klokken min for å finne ut at denne ulykkesdagen hadde begynt. Dagene bare flyr forbi og jeg har vurdert å begynne på P-piller slik at jeg vet hvilken dag det er.
Siden siste reisebrev har vi hvert innom Cowes, Southhampton, Lymington, Yarmouth, Poole, Weymouth og Torquay som vi nå ligger forankret i. Været har hvert strålende de siste ukene og vi har for det meste brukt motor. Noe av grunnen for at vi har brukt motor er at batteriene plutselig ble flate. Jeg skulle selvsagt inn å hente meg en kald øl da jeg til min store forskrekkelse merket at innholdet i boksen ikke hadde ideell temperatur, det viser seg at kjøleskapet er den elektriske enheten som først stopper når batteriene flater ut. Sikkert vel og bra at navigasjonsutstyr og andre viktige elektriske enheter er de siste som slutter å virke men noe skuffende er det jo å slurpe nedpå en pisslunket øl når du har gledet deg til noe annet.
Noe av grunnen til at batteriene flatet ut er nok at vi hele tiden har forsøkt å finne billige moringsplasser den siste tiden. Hittil har vi en maxrekord på 27,07 pund som vi betalte i Limington, dette inkluderte selvsagt ikke strøm eller vann. Vi har også ligget flere dager i havner som ikke tilbyr strøm og hvor du må bruke dinghyen for å komme deg til fastlandet. I Poole klarte vi å ligge to døgn uten å betale, dette var fordi marinaen var full og flere båter la seg utenpå hverandre på brygga midt i byen. Vi har nå lært oss trikset med å holde seg unna marinaer og heller legge seg til på offentlige havner hvor kanskje fasilitetene ikke er fult så perfekte, vi betaler 11 pund hvor vi ligger nå.
I den senere tid har jeg forstått at det finnes flere typer av gode sjømenn. Den som oftest er omtalt er den som takler havet og de utfordringene som naturen gir deg ute på sjøen. Men jeg har funnet ut at det er vel så viktig å kunne håndtere en båt i trange marinaer og lese hvordan tidevann og vind påvirker båten når du skal legge til en brygge. Selvsagt har vi hatt masse opplevelser med dette og vi har blitt ganske flinke til å manøvrere Ariel i havnebassengene. Spesielt husker jeg Limington og hvilket kaos vi kom oppi når vi skulle finne oss en moringsplass. Det var søndag ettermiddag og alle som hadde hvert ute med båten sin i helgen skulle legge til samtidig som oss. Dette førte til at vi fulgte på strømmen av andre båter inn i havnebassenget og la oss til på den første og beste plassen som dukket opp(egentlig skal man kalle opp havnemesteren på radioen før moring til bryggen skjer). Etter en samtale med havnemesteren ble vi tvunget til å flytte Ariel til en annen moringsplass. Jeg husker jeg bakket forsiktig ut og alt virket som om det skulle gå på skinner, spesielt hadde jeg lagt merke til den flotte treseileren som lå på plassen ved siden av og var helt strøken i lakken. Ariel skled pent ut av moringsplassen og vind og strøm i vannet begynte nå å dreie hekken på Ariel i gal retning. Jeg satte derfor motoren i gir fremmover slik at det skulle bli mulig å gjenvinne styringen( Ariel lar seg ikke styres når den bakker, lankjølt båt med slikt ror som Ariel har vil etter hvert snu seg etter hvilken vei propellen dreier). Ariel skled nå sakte fremover og Silje sto på fordekket for å kontrollere at alt skulle gå bra. Vinden hjalp selvsagt til her også slik at Silje nå måtte jobbe med treseileren for å skape rom, sakte så jeg at vi skled langs treseileren og at lakken hvitnet til helt akter på denne praktfulle båten. Ikke nok med det men når vi endelig trodde vi var fri og kunne puste ut viste det seg at vimpelen på neste båt i rekken hadde festet seg til vårt storseilfall og med ett høyt ”sproiing” skvatt pisken tilbake i rett posisjon og alle i marinaen kikket på oss. Denne hendelsen skapte ingen store skader men gjør at en forstår hvilken krefter vind og tidevann har.
Seilingen har det blitt lite med den siste tiden men vår siste etappe fra Weymouth til Torquay bidro til en ny opplevelse innen seiling. Vi forlot Weymouth i ellevetiden og var klar over forholdene som ventet oss rundt Portland Bill. Portland Bill er en halvøy som må rundes for å kunne komme videre vestover, dybden endrer seg fra ca 100 meter til rundt 15 og skaper derfor noe engelskmennene kaller ett ”Race”. Dette ”Racet” flytter seg og det er spesielle steder du ikke bør være til enkelte tider i forhold til tidevann. Vel klar over disse forholdene og godt informert rundet vi Portland Bill med glans og farten økte så snart vi var forbi fyret som indikerte vendepunktet. Vinden var nå fra sør og fulle seil ble strekt slik at Ariel skulle sløre på babord halser hele veien til Torquay. Det vi ikke hadde regnet med på denne turen var at vi så langt på turen ikke har hatt denne typen vind og at båten nå ville oppføre seg annerledes(helt frem til nå har vi bare krysset og er derfor vant til en stødig båt som krenger mer enn hva andre synes er behagelig). Ariel begynte nå å rulle i sjøen og bevegelsene ble meget uvante for oss, Silje kjente først at formen ikke var som den skulle men vi snakket om det og regnet med at det skulle forsvinne etter en times tid. Vanligvis venner man seg fort til sjøen igjen etter noen dager på land. Denne gangen vendte vi oss ikke til sjøen og jeg ble også litt uvel av all rullingen. Ariel skuffet unna vann og vi hadde nesten en snittfart på 7 knop og maksfart ble målt til over 10 knop. Siden vi var uerfarne med slik seiling fikk vi oss også en overraskelse når Ariel plutselig jibbet og bommen kom i en susende fart over til motsatt side. Selv om formen ikke var helt på topp hele veien ønsker vi oss mer av slik seiling bare kroppene våre kan vende seg til rullingen om bord.
Vi ligger nå longside med en danske i Torquay og venter på været som er meldt til masse nedbør og uønsket seilvær, solen skinner fremdeles men vi merker at det er ett lavtrykk i nærheten. Regner med at vi blir liggende her til Anette og Carsten dukker opp i morgen.
Frode