Vi ligger på Trinidad et lite stykke utenfor hovedstaden Port of Spain. Vi har vært på tur i 8 måneder og 5 dager; til sammen 252 dager. Trinidad og karnevalet har på sett og vis vært målet med vår tur. Det er i alle fall her vi snur. Fra nå blir det nordover og etter hver østover sakte med sikkert. Merkelig å tenke på. Jeg er stolt av oss :-)
Karnevalet har vært en fantastisk måte å feire vendepunktet på! Vi har hatt masse moro. Fascinerende hvordan de lokale på en så naturlig måte inkluderer turister. Dette er en kjempe fest for dem selv, men alle får bli med. Vi kom til Trinidad ca 10 dager før selve karnevalsdagene som er hvert år på mandag og tirsdag før askeonsdag. Fra første stund har det meste handlet om ”karnevalet for Trinidad og Tobago”. Karnevalsmusikken som de kaller soca spilles høyt og fenger med det samme. Første helgen vi var her var vi på en kjempestor utekonsert der de spilte soca live hele natten. Festen hadde så vidt startet når vi kommer i ettiden. Sangene er enkle og rimelig like samt at det er i underkant av ti sanger som i grunn spilles om igjen og om igjen. Nå etter karnevalet er vi kanskje litt lei socaen, i alle fall som bakgrunnsmusikk; den må være høy! Men, vi har kjøpt flere CDer, så vi skal nok ta de frem etter en tid og mimre...
Lørdagen før karnevalet var vi på nok et kjempe pre-karnevals-arrangement. ”Insomnia” het det denne gang og handlet om å danse fra klokken 12 til 12 neste dag. Inne på området er boder for drikke og mat samt en enorm scene med diverse artister og et hoppende publikum. I matbodene får man bla. hai som er vanlig gatekjøkken mat her nede. De friterer den og legger den i brød som en burger. Synes ikke det er spesielt godt, men det er mest fordi de ikke krydrer helt etter min smak. Karriaktig. Konsistensen etc er for så vidt ok. De som holdt ut til langt ut på søndagen fikk oppleve at de befant seg blant gjørme og søppel. På morgenkvisten i det varmen begynte å komme startet de å spyle for å kjøle ned folk, og da blir det fort grisete på gressplen og grus som er hoppet på de siste 7 timene… Selv gikk vi hjem i femtiden. Problemet med å feste hele natten er at dagen er for varm til å sove på…. I tillegg driver de og bygger i marinaen (de starter med vinkelsliper +++ fra klokken kvart på syv) og ikke minst har vi hatt stram arbeidsplan selv. Ariel har fått masse pleie og påkostninger her på Trinidad. Av prosjekter kommer jeg i farten på; nytt ankerrullesystem og rorkulten som har vært hos sveiseren Michelle, ny autopilot som er fløyet inn, ny batterilader (den vi kjøpte i Spania var ikke bedre enn at kjøleskapet stoppet å gå mens vi ligger til landstrøm) + at masse små og store deler, som fantastisk nok er hyllevare her på Trinidad, er byttet. Sist, men ikke minst, har vi hatt båten på land og lagt på nytt bunnstoff. Det hele gikk smertefritt og bød heldigvis ikke på noen overraskelser eller ulykker. Restene av den gamle malingen tok høytrykkspyleren, og under fant vi at jobben vi gjorde på skroget før vi reiste tydeligvis var gjort skikkelig. Vi vasket over med svamp og var klare til male!! Det ble to, delvis tre, strøk med noe giftig. Nå blir det spennende å komme seg ut på sjøen og se hvor mye fortere vi går! (Vi merket tydelig forskjell på den lille motorturen fra Peaks Marina, der vi lå på land, til Sweet Water Marina der vi ligger nå.)
Trinidad har i det store og det hele vært en positiv overraskelse. Som nevnt har de bra med varer, og for eksempel deler i hyllene som vi har manglet i månedsvis. I tillegg får vi faktisk tidvis meget bra service, noe som har vært fraværende siden vi var på Barbados. Det oppleves bra å ikke kun føle at man er i veien og til brydderi når man vil ha en matbit eller hva det måtte være…. Trinidad er industrialisert og folk har hva de trenger. De virker fornøyd og er definitivt vant til turisme. Chaguaramas, som er bukten og nasjonalparken vi ligger i, er bygget opp rundt vedlikehold av seilbåter kan man nesten si. De organiserte forholdene med store Marinaer og butikker samt masse fagfolk er en forholdsvis ny business. Det er først de 10 siste årene at de har benyttet potensialet med billig og bra arbeidskraft på denne måten. At vi bor i dette marinakomplekset av et lite sted gjør at restaurantene etc holder et betydelig høyere prisnivå enn resten av Trinidad. På resten av øyen får man seg enkelt et måltid for 20 kroner. Gjerne 10 også. Fellestaxi koster ca en krone pr. 2 kilometer. Det kryr av dem, og de stopper uavhengig av holdeplasser. Meget praktisk.
Til sist må jeg ikke glemme å skrive noen ord om selve karnevalet. Det hele starter natt til mandag. Fra femtiden om morgenen starter dansingen i gatene. Alle gatene er sperret for biler slik at kun trailerne med musikk og drikke får kjøre. Før kostymene testes handler det om å kline rundt med leire og maling. Fra formiddagen mandag kan man se kostymer. De som deltar i karnevalet tilhører alle en gruppe som har samme kostymer. Alt fra 500 til 10 000 i en gruppe. Hver gruppe har en konge og en dronning som har kostymer på størrelse med hus. Konkurranse om å vinne beste konge og dronning er uken før. På karnevalsdagene mandag og tirsdag går gruppene samlet til dommerne et par ganger i døgnet. Det satt i år dommere tre ulike steder i byen. I mellom dommervisittene handler det om å danse i gatene og eventuell skeie ut med en pause... Onsdagen derpå var det mildt sakt mye som ikke fungerte (de fleste har en etterfest på stranden), men fra torsdag er det ikke lenger karneval som gjelder. Vi har sett mye flott og hatt det mye gøy i gatene. Det er sakt at man skal passe seg pga kriminalitet, men vi har ikke sett antydning til noe tull. I partyområdet St.James var det dog mye tungt bevæpnet militære om kveldene, og det var det muligens grunn til….?
Det får være nok om Trinidad. Siden sist reisebrev da vi var på den lille øyen Mayreau i Grenadinene har vi hatt mye fin seiling og sett mange andre øyer og steder. Vi reiste ut igjen til paradiset Tobago Cays og ble ett drøyt døgn. Derfra gikk vi ned til Union Island som er den sydligste av Grenadinene. Øyen er den størst befolkede (likevel under 10 000) og sammen med Bequia den hyggeligste synes jeg. Vi gikk fine turer og slappet av. Videre gikk vi til Carriacau som tilhører Grenada. Alt ble merkbart billigere i det vi forlot Grenadinene. Litt mer utvalg ble det og. Både butikker og restauranter kunne plutselig by på noen aldri så små overraskelser. Det er mer enn vi var vant til. Været må jeg forresten også si noe om. Hele veien fra Bequia var været mer eller mindre ustabilt med skikkelige regnskyll inni mellom. Det snakkes om nedbørsrekorder overalt. Fra og med Carriacau kan jeg imidlertid ikke huske vi har hatt regn. Isteden sol og en nesten uutholdelig varme!
Fra Carriacau gikk vi til Grenada. Her lå vi i fem dager og hørte om og så mye av skadene etter orkanen som rammet Grenada i september i fjor. Det var fremdeles mye skader å se, men de imponerte med hvor mye de faktisk har fått på plass. Jeg har inntrykk av at krisen og kaoset som orkanen skapte har gjort at folket der var meget samstemte og fredelige. Sikkert en naturlig konsekvens av at det har vært behov for all arbeidskraft som er å oppdrive samt at de heldigvis går rundt med optimisme vedrørende å få ting på bena igjen etc. Jeg traff ingen som var redd for en ny orkan. Grenada var en spennende øy å se!
Grenada – Trinidad var en flott nattseilas! Vel fremme traff vi mange gamle kjente. De fleste har vi sett en gang eller to siden vi forlot Europa, men her i Trinidad har vi så å si vært samlet alle. Vi har hatt det ”kjempe kjekt”!!
Silje.